På skive

LUIS LOPES LISBON BERLIN TRIO

«The Line»
CLEAN FEED CF312CD

Gitaristen Luis Lopes er en av de ledende, moderne jazzmusikerne fra Portugal. De senere årene har han spilt med folk som Rodrigo Amado (som spiller på årets Vossa Jazz i Norge), Sei Miguel, Stefan González, Adam Lane og Igal Foni, for den som er godt inne i den portugisiske musikken. Han er også en viktig stemme innenfor noise og og fritt improviserte musikken i hjemlandet.

I hans Lisbon Berlin Trio møter vi han sammen med bassisten Robert Landfermann og trommeslageren Christian Lillinger, begge sterke stemmer i den Berlinske jazzen.

Mesteparten av musikken er gjort av Lopes, mens tredjelåta «Mother Snake» og sistelåta «Schwarzwald» er gjort av de tre i fellesskap.

Luis Lopes er en gitarist i tradisjonen til Jimi Hendrix. En tradisjon han langt fra er det eneste som følger nå om dagen. Mange av de unge gitaristene i Norden følger også denne tradisjonen, noe som gjør at det er umulig å høre at Lopes kommer fra Lisboa. Han kunne like gjerne vært fra Humlebæk, Skjövde eller Spjelkavik.

Men han er en god gitarist, og musikken hans ligger mye nærmere rocken enn Django Reinhardt, for å si det litt flåsete.

Jeg får litt følelsen av Vernon Reid og bandet Living Color i de to første låtene «Dark Suite (Prologue)» og «Vertigo», før frijazzen og noisemusikken overtar i tredjelåta «Mother Snake». Her viser han for alvor at han også mestrer denne typen av fritt improvisert musikk.

Både Landfermann og Lillinger er helt med på Lopes’ krumspring, og særlig Lillinger høres ut som han trives i det frie landskapet.

I «Dark Suite (Epilogue)» tar de det helt ned, selv om det høres ut som Lillinger ikke helt har fått det med seg i starten. Her får jeg nesten en følelse av Terje Rypdal Trios legendariske låt «Ørnen». Det er melodiøst og vakkert i starten, før de lar det hele mer eller mindre oppløses. Interessant og finurlig løsning.

Tittelsporet «The Line» er tilbake til det fritt improviserte. Hakkende gitar over frittgående bass og trommer. Bassen er litt for lavt mikset, etter min mening, noe som merkes godt i denne låta. Men de tre er helt på linje og kommuniserer bra både her og i de andre låtene.

Platen avsluttes med trioens «Schwarzwald», nok en relativt frittgående sak. Nå har jeg aldri vært i Schwarzwald i Syd-Tyskland, men hvis denne låta prøver å beskrive landskapet, folket eller området, så tror jeg ikke det står øverst på min sommerferieliste de kommende årene. Lopes gitarteknikk, særlig i de frieste løpene, blir kanskje litt ensformige etter en stund. Han bruker på mange måter den samme teknikken hele veien, med raske korte partier og urymisk, men kreativt pausebruk. I de låtene hvor han lar rocken rulle, så føler jeg at det sitter mer.

En trio som mer enn gjerne kan få spillejobb på for eksempel All Ears-festivalen i Oslo. Der hadde de passet perfekt inn.

En spennende plate, som dessverre blir litt for ensformig på noen av sporene, men interessant å høre at slik musikk også lages i Portugal.

Jan Granlie

Lois Lopes (g), Robert Landfermann (b), Christian Lillinger (dr)

Skriv et svar