På skive

MAGDALENA GRZEBALKOWSKA

«Komeda – A Private Life In Jazz»
EQUINOX, ISBN-13 978 1 78179 945 1
[BIOGRAFI]

Det er kanskje ikke så mange som forbinder det polske navnet Krzysztof Trzciński med utviklingen av den polske jazzscenen på 60-tallet. Men det var faktisk døpenavnet på en av Polens største jazzmusikere gjennom tidene, og en av dem som var med på å plassere den polske jazzen i fremste rekken av den europeiske jazzen og, ikke minst, filmmusikken.

Den prisvinnende journalisten Magdalena Grzebalkowska har tidligere skrevet fire prisbelønte romaner i hjemlandet. Hun har studert historie ved universitetet i Gdansk, og hun er forfatteren bak flere biografier. Hun er vinner av Grand Press Award og Silesian Literary Laurel, og i 2016 ble hun nominert til Nike Literary Award for boken «1945. War and Peace». Hun er bosatt i Sopot i Polen.

Krzysztof Trzciński, ble først utdannet lege, som sin far, men ble etter hvert en av Polens mest anerkjente jazzkomponister og jazzpianister. Han ble født den 27. april 1931 i Poznań, og døde den 23. april 1969 i Warszawa.

Trzciński begynte å spille piano da han var syv år, og deltok på sin første jamsession da han var nitten, under et opphold i Krakow. Mens han var student ved Medisinsk akademi i Poznań, spilte han først med Jerzy Grzewińskis Dixieland Band og deretter, i perioden 1952 til 1954, med bandet Melomani. Etter endt legeutdanning i 1955 ble han ansatt på en klinikk i Poznań, og for å skjule lidenskapen for jazz for sine kolleger, begynte han å bruke navnet Komeda når han spilte. I 1956 startet han Komeda Sextet, et band med Komeda, Jerzy Milian, Stanisław Pludra, Józef Stolarz, Jan Wróblewski og Jan Zylber, som debuterte ved åpningen av det polske fjernsynets Poznań-kontor. Sekstettens første store suksess var på den første jazzfestivalen i Sopot i 1956, en festival vi skal komme tilbake til og som denne boken åpner med, som ble fulgt av en sølvmedalje på den sjette internasjonale ungdomsfestivalen i Moskva i 1957.

Det året markerte også starten på Komedas samarbeid med filmskaperen Roman Polański, som skulle vare livet ut. I 1958 flyttet Komeda til Krakow og ble med i Jazz Believers. Senere samme år spilte han på den første Jazz Jamboree-festivalen i Warszawa, en årlig begivenhet han spilte på fram til 1967. Han startet også sin egen trio, hvor besetningen skiftet fra konsert til konsert, med musikere som Jan Byrczek, Roman Dyląg, Adam Skorupka, Tadeusz Federowski, Adam Jędrzejowski, Andrzej «Fats» Zieliński, Jan Zylber og den svenske trommeslageren Rune Carlsson. Samtidig ledet han en kvintett sammen med Czesław Bartkowski, Tomasz Stańko, Maciej Suzin eller Janusz Kozłowski og Michał Urbaniak, som på den tiden spilte saksofon, og en kvartett med Carlsson, Stańko og Dyląg. I 1961 var han med i kabareten Tingel-Tangel som pianist og komponist.

I 1962 hedret jazzklubben i Krakov, Komeda med sin «Złoty Helikon»-pris, mens leserne av magasinet «Jazz» kåret han til årets jazzmusiker. Han spilte konserter i Polen og i utlandet, i Sveits, Øst- og Vest-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Hans første tur til Skandinavia i 1960 resulterte i en serie årlige turneer, mye på grunn av vennskapet til den svenske trommeslageren Rune Carlsson, men også på grunn av sine venner i København, poeten Jørgen Leth og filmskaperen Henning Carlsen, som blant annet laget filmen «Sult» etter Knut Hamsuns roman, med musikk av Komeda. Han gjorde en rekke innspillinger for radio og diverse plateselskaper. I 1965 deltok han i det prestisjetunge prosjektet til den tyske jazzpromotoren og kritikeren Joachim Berendt, hvor han ville promotere den polske jazzen i Vest-Tyskland, og i januar 1968 dro han til USA for å skrive musikken til Roman Polańskis filmer «Rosemary’s Baby» (med Mia Farrow i hovedrollen) and «The Riot». Mens han var i Los Angeles, hadde han en alvorlig ulykke i desember det året, som det finnes to forskjellige versjoner av i boken, med det fellestrekk er at det var mye alkohol med i bildet, og han ble fraktet til Polen 18. april 1969, mot legenes tilrådning, og døde den 23. april 1969 i Warszawa, etter å ha vært i koma i flere uker.

Han ble gravlagt på Powązkowski Cemetery i Warszawa.

Dette er i store trekk også historien vi kan lese om i boken om Komedas liv. Men det er så uendelig mye mer mellom de to permene i boka. Vi får mye om hans samliv med Zofia (Zosia blant venner) Tittenbrun, som han etter hvert giftet seg med, og som også i perioder fungerte som hans manager, på godt og vondt. Mens Komeda var en stillfaren person, var Zofia det stikk motsatte, og var gjennom store deler av deres langvarige forhold en «forretningspartner» som både Komeda selv og hans venner ble lei av. Men i boken fremstår hun som den som «ordnet opp» for Komeda, og sørget for at han fikk spillejobber og komponistoppgaver.

Vi kan lese mye om hans tette samarbeid med filmskaperen Roman Polanski, som startet med kortfilmen «Two Men and a Wardrobe», som var en av de første av 61 filmer han skrev musikken til. 48 polske, 34 kortfilmer og seks animerte filmer i løpet av 11 år. På midten av 60-tallet fant Komeda ut at det stadig ble mindre og mindre penger å tjene på å være jazzmusiker. For også i Polen opplevde man en nedgang i jazzinteressen, samtidig som pop- og rockemusikken fikk større og større utbredelse. Og ettersom han ble mer og mer etterspurt som en glimrende filmkomponist, ble komponering av filmmusikk mer og mer lønnsomt for han, og noe han likte å gjøre.

Men det er ikke bare Komedas liv vi kan lese om i boken. For oss i Vest-Europa, er det spennende å lese om hvilke forhold den polske jazzen levde under på 60-tallet, da Sovjet styrte Polen med «jernhånd». Hvordan byråkratiet styrte jazzlivet, og hvilke papirmøller musikerne skulle gjennom for å få tillatelse til å spille utenfor Polen. Og det var heller ikke uproblematisk å spille på de få klubbene som eksisterte i Polen heller. Alt skulle gjennom «jazzpolitiet» i de statlige organer, og man skulle godkjennes av byråkratiet før man fikk lov til å tjene penger på sitt musikalske virke. Dette synes jeg forfatteren får godt fram i boken. I tillegg forteller hun mye om tilstanden i det polske samfunn, og ikke minst om jazzmusikernes og de unges kår i hjemlandet.

Men det mest sjarmerende i boken er utvilsomt starten, hvor vi får en vanvittig fortelling om den første jazzfestivalen i Polen, i forfatterens hjemby, Sopot, som ble arrangert i 1956. Dette er en historie som må være alle festivalarrangørers skrekk, og bør absolutt leses av alle som arrangerer eller har planer om å arrangere en jazzfestival.

Boken ble først utgitt i Polen under tittelen «Komeda: Osobiste zycie jazzu», og oversatt til engelsk i 2020 av Halina Maria Boniszwewska. Oversettelsen er ikke like god hele veien, men ikke verre enn at man forstår det meste av hva som fortelles.

Personlig har jeg ikke hatt så nært forhold og kunnskap til Komeda, hans liv og musikalske virke. Jeg har selvfølgelig noen plater med han stående, men på langt nær så mange som jeg skulle ønske. For Komeda er utvilsomt en musiker man bør ha en viss oversikt over. Hans liv var nok, på mange måter, relativt likt mange andre polakker på 60-tallet, men det at han ofte var på rett sted til rett tid, og at han var et utvilsomt talent, er det ingen tvil om, og som var mede på å gjøre han til den store kunstneren han ble.

Og selv om Komedas liv endte relativt tragisk, uten at jeg skal røpe historien her, så har det vært spennende å følge hans (og andre polakkers) liv gjennom 60-tallet. Dette er ikke bare blitt en biografi over Krzysztof Trzciński Komedas liv, men også en god stemningsbeskrivelse på Polen i 60-årene.

Det spesielle med den vinklingen Magdalena Grzebalkowska har gitt historien, er annerledes enn om det var en mannlig, jazzinteressert journalist som hadde skrevet den. Menn som skriver slike bøker er gjerne «nerder» som er mye mer opptatt av musikalske fakta enn å gå inn i personen, hvem de spilte med, når de spilte sammen og hvordan de fikk suksess. Når en kvinnelig skribent begår en slik bok, føler jeg vi får et større perspektiv på personen boken er skrevet om , og om den politiske situasjonen, omgivelsene, tidsånden, de nære relasjoner og «mer» av hovedpersonen (og omgivelsenes) følelsesliv.

«Komeda: A Private Life In Jazz», er blitt en interessant bok som alle med en viss interesse for europeisk jazz og historie kan lese med stor interesse. Den er en spennende fortelling om det å vokse opp i Polen mens Sovjet holdt sin «klamme» hånd over landet, og hvordan en ung mann fra Poznań kunne jobbe seg fram til å bli en av de mest spennende jazzmusikere og filmkomponister Europa har fostret gjennom tidene.

Jan Granlie

 

Skriv et svar