
Etter Ä ha spilt med Charles Mingus, John Coltrane, Billie Holiday og Abbey Lincoln, flyttet den amerikanske pianisten Mal Waldron til Europa. Og i 1970 fikk han ogsÄ muligheten til Ä reise til Japan for Ä spille. Der mÞtte han bassisten Gary Peacock, som hadde spilt med Art Pepper, Bud Shank, Bill Evans og Albert Ayler, for Ä nevne noen. Han hadde reist til Japan for Ä studere og fordype seg i buddhismens mysterier.
I 1971 spilte de inn albumet «Fitst Encounter» for den franske produsenten Herve Bergerat, og det er tydelig at de to personlighetene traff hverandre pÄ en utmerket mÄte pÄ dette opptaket. Innspillingen ble fÞrste gang utgitt pÄ den japanske avdelingen av RCA Victor, og i de tidene vi nÄ lever i, hvor nyutgivelsene nÊrmest stÄr i kÞ, er det godt Ä se at det ikke kun er «kioskvÀlterne» som blir utgitt pÄ ny. For oss som solgte hele vinylsamlingen da CDen gjorde sitt inntog, og som i ettertid har angret bittert pÄ det, er det godt at noe av den gamle samlingen kan bli gjenopprettet ved noen av disse gjenutgivelsene, selv om samlerne, jeg nevner ingen navn, Johan Hauknes, mener at det ikke holder med en gjenutgivelse. Man skal ha originalen!
Men uansett hva kolleger i salt peanuts* mÄ mene. NÄ er i alle fall den utmerkede platen med Mal Waldron og Gary Peacock i hus!
Med seg pÄ dette opptaket har de den japanske trommeslageren Miroshi Murakami, ikke forfatteren mange kjenner her i Vesten, men en trommeslager som begynte Ä spille trommer som tenÄring, og spilte i band med Takehiro Honda da han var 19 Är. Senere spilte han med Masabumi Kikuchi, Kosuke Mine og Sadao Watanabe, i tillegg til Ä spille med gruppen Native Son, og han har fortsatt Ä spille som sidemann for blant andre Nobuyoshi Ino, Manabu Oishi og Hidefumi Toki.
Vi fÄr altsÄ fire komposisjoner, og de starter med Mal Waldrons «She Walks in Beauty», hvor man i starten kan hÞre at de befinner seg i Japan. Waldrons pianospill er omtrent sÄ japansk som det er mulig Ä fÄ det, med akkurat de rette tonene som karakteriserer den japanske musikken, fÞr de mer og mer glir over mot sitt hjemland, USA. Her spiller de to som «hÄnd i hanske», og spesielt legger jeg merke til Peacocks utsÞkte bass-spill, som er melodiÞst og fint. Murakami ligger lekende og deilig i bakgrunnen, og Waldron har muligens litt problemer med Ä improvisere altfor kreativt over det relativt «japanske» akkordskjemaet, men det lÄter allikevel fint, og det er det i fÞrste rekke Peacock som sÞrger for.
Deretter fĂ„r vi den adskillig hurtigere og mer energiske «The Heart Of The Matter», som ogsĂ„ er skrevet av Waldron. OgsĂ„ her fĂ„r vi Waldrons litt «stakkato» pianospill som skiller seg fra mange av hans samtidige pianister. Det lĂ„ter nesten som om han kun spiller med hĂžyrehĂ„nda, og det blir ikke lagt ned sĂ„ mange akkorder. Men det trengs heller ikke, for det koker sĂ„pass mye av Peacock og Murakami, at det ville vĂŠrt vanskelig Ă„ hĂžre altfor mye av Waldrons akkordspill. NĂ„r Waldron tar seg en liten pause, fortsetter Peacock med sitt energiske spill over Murakamis trommer, og her fĂ„r vi et litt annet bass-spill enn man har hĂžrt da Peacock har spilt med for eksempel Keith Jarrett. Her er det «fullt kok», og med Murakami som pisker han framover nesten som en kamikaze-pilot i angrepsposisjon, fĂžr Waldron kommer inn med noen harde akkorder og vi fĂ„r en kort og ytterst fyndig trommesolo som er pĂ„ hĂžyde med det man i dag kan hĂžre fra for eksempel Paal Nilssen-Love. SĂ„ gĂ„r de, bokstavelig talt, inn for landing med Peacocks bass. SĂ„ fĂžlger Peacocks «Whatâs That», hvor han selv legger starten over Waldons vamper og Murakamis nesten latin-aktige trommespill. Her fĂ„r vi ogsĂ„ fint spill fra Waldron, som pĂ„ denne tiden hadde utviklet sin egen stil med basis i hĂžyrehĂ„nden, og samspillet mellom de tre er fremragende. Her tar Peacock det hele ned i sin bass-solo, som er en vakker og kreativ solo hvor han «leker» rundt temaet og beviser hvilken eminent bassist han var pĂ„ den tiden.
SÄ runder de av med Waldrons «Walking Way», hvor Peacocks «walking bass» ligger som et fundement under Waldrons pianospill, som nesten er som Ä se et vÄryrt barn danse av gÄrde pÄ en skogsvei en solrik vÄr- eller sommerdag. Og Peacocks bass-solo, som mer eller mindre blir fremfÞrt som «walking bass», er strÄlende over Murakamis «lÞse» og pÄgÄende trommespill. Og mot slutten, hvor Waldron kommer inn, fÄr vi en fin kontrast mellom «walking bass» og piano som er formidabel.
Man kan si mye om Mal Waldrons pianospill pÄ denne tiden. Mange kjenner denne spesielle stilen fra blant annet innspillingen «Hard Talk», som skiller seg noe fra denne, men hvor stilen i pianospillet er mye det samme. Og det er en form for pianospill man mÄ venne seg til for Ä like, tror jeg. Og etter Ä ha hÞrt gjennom denne innspillingen ett par, tre ganger, vokser spillet hans formidabelt.
Den fÞrste gangen jeg var pÄ konsert for Ä hÞre jazz, pÄ tidlig 70-tall, i LÊrerskolens Aula pÄ Hamar, var det Mal Waldron som sto pÄ scenen sammen med et norsk lag bestÄende av altsaksofonisten Carl Magnus «Calle» Neumann, bassisten Terje Venaas og trommeslageren Ole Jacob Hansen. Og det er faktisk en konsert som fremdeles sitter spikret i «harddisken». Men jeg kan bare tidvis huske at Waldrons pianospill var like «Äpent» som her, selv om det antageligvis var det.
Dette har vÊrt en skjult skatt for mange tilhengere av relativt moderne pianotrio-musikk. Vi fÄr fine og energiske komposisjoner, og et tett og fint samspill mellom de tre musikerne. Lyden er upÄklagelig, og adskillig bedre enn pÄ en del andre gjenutgivelser fra den tiden. Og de tre musikerne spiller hele veien nesten som trillinger som aldri har gjort noe annet enn Ä spille sammen. Samtidig er musikken «lÞs», kreativ og spennende, og med Waldrons sÊrpregede pianospill, sammen med Peacocks utsÞkte bass-spill og Murakamis lÞse og samtidig tette trommespill, blir dette en perle av progressiv pianojazz som man ikke hÞrte altfor ofte pÄ den tiden.
Jan Granlie
Mal Waldron (p), Gary Peacock (b), Hiroshi Murakami (dr) Â