Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

MANEL FORTIÀ

«Despertar»
SEGRELL MICROSCOPI, MIC232

I disse pandemi-tider ser det nesten ut som om bassistene er de som omsider har kastet seg over plateutgivelser, enten det dreier seg om soloutgivelser, duoer eller trioer.

Bassisten Manel Fortià kommer fra Barcelona, men er bosatt i New York. Hans melodiske sans, rytmiske presisjon og fine spill har gjort ham til en av de mest unike og originale musikerne i den nye generasjonen, og han har de senere årene vært å høre med musikere som Dave Liebman, Chris Cheek, Eliot Zigmund, Ari Hoenig, Arturo O’Farrill, Scott Hamilton, og mange flere.

Men selv om han har spilt med flere kjente og kjære musikere «over there», er det lite vi har hørt til ham i Europa. Men på denne platen får han dyrke sitt eget uttrykk, som befinner seg et godt stykke fra New York og de musikerne han har spilt med der.

På sin nye innspilling hører vi han sammen med pianisten Marco Mezquida og trommeslageren Raphaël Pannier i ni komposisjoner av Fortià, innspilt i Gerona. Og det vi legger mest merke til på denne innspillingen, ved siden av det fremragende bass-spillet fra kapellmesteren, er samspillet og det som hele veien oppfattes som pådrivende og til dels energisk spill.

Det er ikke vanskelig å høre at musikerne har sin bakgrunn fra den iberiske halvøya, og selv om jeg ikke har hørt altfor mye musikk de gangene jeg har vært i Barcelona, så er det noe typisk iberisk over spillet som er særpreget. Marco Mezquida er en lyrisk pianist som beveger seg fint inn i det iberiske. Det er nesten så man kan mistenke de tre for å ha hatt den portugisiske og melankolske fadoen som inspirasjonskilde. For det er noe melankolsk over spillet som for eksempel Tete Montoliu av og til beveget seg inn i (han kom også fra Barcelona). Men selv om mesteparten, om ikke alle, komposisjonene går i moll, så er det en fin variasjon i uttrykket som passer lynnet til de tre musikerne godt. Og innimellom blir det også litt skandinavisk over det som serveres, noe vi selvsagt setter pris på.

En fin plate for ettertenksomhet og litt «mørkere» dager.

Jan Granlie

Manuel Fortià (b), Marco Mezquida (p), Raphaél Ponnier (dr)

Skriv et svar