Den 4. august 2018 var jeg på Freedom Festival i Koncertkirken i København for å høre kreativ og spennende musikk. Tre sett med tre forskjellige konstellasjoner. Og sist ut var en dup med de to bratsjistene Mat Manieri og Tanya Kalmanovitch, og mitt forhold til bratsjen ble endret totalt. Her fikk vi en strålende konsert med to av verdens ledende utøvere av instrumentet innenfor improvisasjonsmusikken, og med platen Magic Mountain i sekken, ble det mange kvelder med deres musikk utover året og årene etterpå.
Tanya Kalmanovitch er en kanadisk fiolinist, etnomusikolog og førsteamanuensis ved The New School i New York City. Hun jobber mye innenfor den nyere, klassiske musikken, og har reist verden rundt med instrumentet, og spilt med klassiske musikere, pluss at hun har gjort plater med pianisten Myra Melford, KCR Trio og mange andre. Mat Manieri er kanskje den mest brukte bratsjisten innenfor den nyere improvisasjonsmusikken. Han har utgitt en rekke plater i eget navn, pluss at han har samarbeidet med musikere som Borah Bergman. Kris Davis, Whit Dickey, Evan Parker, Ellery Eskelin, Joe Manieri, Joe Morris, Ivo Perelman, Matthew Shipp, Craig Taborn, David S. Ware og mange andre.
Tomo Jacobson kommer opprinnelig fra Polen, men har gjort københavner av seg. Her driver han selskapet Gotta Let It Out, samtidig som han ofte er å se på de mer frittgående scenene i byen, mens Kresten Osgood egentlig ikke trenger noen nærmere presentasjon. Han er en av de viktige navene i de danske jazzen, både med egne prosjekter og andres, pluss at han er det reneste oppslagsverket på dansk og internasjonal jazzhistorie.
I 2021 kom innspillingen Variations On No Porticular, hvor de to hadde gått i samarbeid med bassisten Tomo Jacobson og trommeslageren Kresten Osgood (anmeldt HER). Og nå kommer de sannelig ut med Variations On No Porticular Theme – Part 2, som ikke består av «restopplaget» eller tiloversblevne opptak fra den første plata, men som i stedet er seks nye variasjoner over et ikke spesifikt tema, som de fire improviserer rundt.
Og på denne «andrerunden» er musikken mer melankolsk og mørkere enn på den første. Det er Manieri og Kalmanovitch som er de som i hovedsak styrer utviklingen i musikken. Men Jacobson og Osgood tar sin rettmessige plass i ensemblet, og bidrar med lyttende, pådrivende og fint spill.
De seks variasjonene har akkurat passe variasjon, og man legger hele veien merke til de to bratsjistenes samarbeid og store evne til å lytte til hverandre. Og det er forfriskende og spennende å følge både Jacobsons kommenterende bass-spill som hele tiden «snakker» til de andre musikerne, og Osgood som legger inn sine kommentarer på utmerket måte. Og ved en så tett og god kommunikasjon mellom fire erfarne musikere, får vi fine samtaler, hvor de to bratsjistene er de som snakker mest, men hvor Jacobson og Osgood kommer inn med vettuge kommentarer og innspill.
En spennende og interessant «andrerunde» med fire musikere som virkelig har funnet tonen på denne innspillingen.
Jan Granlie
Mat Manieri (viola), Tanya Kalmanovitch (viola), Tomo Jacobson (b), Kresten Osgood (dr)
