Det har vært relativt vanlig i denne pandemitiden, at bassister har gjort soloplater. Det skulle man også var tilfellet med den amerikanske Marc Johnson, som jeg første gang hørte live med Bill Evans Trio i Molde i 1980. Men albumet er innspilt allerede i 2018, så han rakk å besøke Nacena Studios i Sao Paulo i Brasil før pandemien inntok Sambandsstatene, men i RCMs verden tar utgivelser gjerne lang tid, så albumet er først ute nå.
Johnson kommer fra Omaha i Nebraska og vokste opp i Texas. Han er gift med den brasilianske jazzpianisten og sangeren Eliane Elias. Da han var 19 år jobbet han allerede profesjonelt med Fort Worth Symphony, og mens han var ved University of North Texas, spilte han i One O’Clock Lab Band og var også hovedbassist i NTSU Symphony. I 1978 ble han med i Bill Evans Trio i det som skulle bli Evans siste trio. Han turnerte og spilte inn med Evans til pianistens død i 1980.
I 2007 ga han ut hyllestalbumet «Something For You» – en hyllest til Evans – sammen med Eliane Elias. Hanhar også spilt med Joe Lovano, Michael Brecker, Stan Getz, Bob Brookmeyer, Gary Burton, John Abercrombie, Bill Frisell, Pat Metheny, Enrico Pieranunzi, Joey Baron, Philly Joe Jones, Jack DeJohnette, Peter Erskine, Paul Motian, Steps Ahead og mange andre. Han har også dukket opp som leder for sine egne band, og startet med Bass Desires, en kvartett med Bill Frisell og John Scofield på elektrisk gitar, med Peter Erskine på trommer, som gjorde to strålende ECM-innspillinger på midten av 80-tallet. Han spilte også inn to album av gruppen Right Brain Patrol for JMT Records, etterfulgt av «Sound of Summer Running» på Verve. Hans ECM -utgivelse «Shades of Jade» som blant annet ble valgt av Chicago Tribune som en av de 10 beste jazzinnspillingene i 2005 og mottok også den danske musikkprisen for beste utenlandske utgivelser i 2005. Her spilte han sammen med Eliane Elias på piano, Joe Lovano på tenorsaksofon, John Scofield på gitar og Joey Baron på trommer. Som en oppfølging av «Shades of Jade», kom ECM -innspillingen «Swept Away» utgitt i 2012. Dette albumet er et samarbeid med pianist/komponist Eliane Elias, hvor også Joe Lovano er med på tenorsaksofon og Joey Baron på trommer. Som produsent vant Johnson to Grammy Awards for å produsere Eliane Elias album «Made in Brazil» (2016) og «Dance of Time» (2017) på Concord Records.
Men på «Overpass» møter vi han mutters alene med bassen, både i låter som kun er solobass, som de to første låtene, Eddie Harris komposisjon «Freedom Jazz Dance» og Miles Davis’ utmerkede «Nardis». Vi får også Alex North «Love Theme From Spartacus», pluss fem komposisjoner av Johnson.
Og det starter svært bra med «Freedom Jazz Dance», som de fleste kjenner fra Miles Davis-albumet «Kind of Blue» blant annet. Og soloversjonen av «Nardis» fungerer også svært godt. I hans egen «Samurai Fly» spiller han «over seg selv» med bruk av flersporsteknikken, både med vanlig fingerspill og arcospill (med bue). Deretter gjør han temaet fra Spartacus i en deilig versjon, før vi får hans egne låte «Life of Pai», «And Strike Each Tuneful String» og «Yin and Yang», før han avrunder med «Whorled Whirled World». Og hele veien er det en utmerket bassist vi får høre. Han har skrevet noen fine komposisjoner selv, som fungerer svært bra som sololåter. Han er en utmerket tekniker som ofte bruker pausene som viktige elementer i musikken, og det er hele veien en stoisk ro over spillet som jeg lar meg fascinere av.
Mange vil kanskje mene at det er lett å «falle av» musikken når det kun er en bass man lytter ti. Men det synes jeg ikke er tilfellet med Johnson. Han har en nydelig tone i bassen, som synger vakkert og tonene spres fint utover som en vårbris. Det er ingenting av den musikken han serverer på denne innspillingen som er kjedelig. Det er en mening med hver tone han serverer, og når han legger ut på «løp» er det hele tiden med komplett kontroll og musikalsk oversikt. Og skal jeg velge meg en favoritt på albumet, må det nok bli den lyriske og fine «Yin and Yang», som er en perle av bass-overdubbinger og nydelig spill.
«Overpass» er rett og slett blitt en deilig bassplate, som aldri er ment som et teknisk svennestykke eller at Johnson har noe som helst han skal bevise. Han avleverer i stedet åtte nydelige basslåter som holder i massevis alene.
Jan Granlie
Marc Johnson (b)
