Den fransk/fillipinske pianisten Margaux Oswald, er født i Genève, og er for tiden bosatt i København. Jeg hørte henne første gang i Koncertkirken i København for noen år siden. Og siden den gang har jeg forsøkt å få med meg flest mulig av hennes konserter, enten solo, i duo med altsaksofonisten Jesper Zeuthen, med trompeteren Kasper Tranberg, eller i andre sammenhenger som på trio med saksofonisten Sture Ericsson og trommeslageren Håkon Berre, eller i sin egen septett Collateral Damage. Eller som på gjenåpningen av konsertlivet i København etter pandemien, hvor hun gjorde et strålende duosett med saksofonisten Lotte Anker i Literaturhaus på Nørrebro – en konsert hvor musikere og publikum sitret av spenning og forventning for at man, endelig, skulle få høre levende musikk igjen.
Her debuterer hun på det portugisiske selskapet Clean Feed, med en soloplate, innspilt på Monopiano-festivalen på Fylkingen i Stockholm, og innspillingen er gjort den 24. oktober 2021.
Albumtittelen Dysphonic Zone viser til havlaget mellom 200 og 1000 meter. I denne sonen forsvinner lysintensiteten raskt når dybden øker. En så liten mengde lys trenger gjennom en dybde på 200 meter at fotosyntese ikke lenger er mulig.
Vi får to lange «strekk» – «237m» og «951m», som indikerer på hvilken dybde hun oppholder seg, hvor hun virkelig får vist seg fram, kanskje mest fra sin litt dystre, musikalske side. Hun improviserer fritt og freidig, og innimellom kan jeg (nesten) ane et anstrøk av Keith Jarrett i spillet. Men hun er en pianist med sin egen personlighet, som jeg synes kommer svært godt fram i spillet.
Oswald er en gnistrende god pianist, som ikke bare en teknisk dyktig, men som også har en rekke spennende ideer å komme med. Og for en som fulgte henne på mange konserter mens man var bosatt i København, er det nesten litt nostalgisk å høre denne utmerkede pianisten igjen, fra et helt annet sted.
Jan Granlie
Margaux Oswald (p)
