Med Morning Light kommer vokalisten Maaria Norseth Garli med nok en «fullengder». Hun er bosatt i Trondheim, hvor hun i tillegg til å være vokalist og gitarist også er konsertarrangør. I 2012 fullførte hun sin bachelorgrad i scenekunst fra Gøteborgs universitet, og våren 2020 tok hun sin master på «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim. Hovedfokuset i hennes musikalske virke ligger i det fritt improviserte, men hun kjenner ingen sjangerbegrensninger. Hun har spilt på flere av de mest prestisjefylte spillestedene og festivalene rundt om i Europa, og ble nominert til den norske Spellemannsprisen i 2016 sammen med det kritikerroste ensemblet Song Circus. Hjemme er hun grunnleggeren og den viktigste drivkraften bak UPOP, en konsertserie for improvisert og alternativ musikk. Men selv om hun har en lang bakgrunn som artist og kunstner, er det ikke altfor mange som kan rekke opp hånda og si at de har hørt henne, hverken på konsert eller på plate, om man ikke er spesielt interessert og bor i gangavstand fra de små spillestedene i Trondheim.
Det sies at hun har spesialisert seg på er å gjøre ting hun egentlig ikke kan, og gjøre det til kunst. Dette har resultert i en rekke spennende prosjekter, som å begynne å spille gitar da hun var 30 år, lage en musikkvideoføljetong eller gi ut en poesisamling uten noen som helst akademisk bakgrunn som forfatter overhodet.
Med to album på under et år (Golden – 2020, Silver Light – 2021) har hun funnet sin personlige stemme som eksperimentell singer-songwriter uten sjangergrenser. Og med sine gode tekster og fine melodier, bør hun umiddelbart plasseres godt over de fleste, norske vokalister som opptrer kun med fornavn – helst på A eller S. Og med sitt relativt nye band, bestående av henne selv på vokal, gitar og fiolin, Lars Ove Fossheim på gitar, synthgitar, vokal, munnharpe og accordeon, Nicolas Leirtrø på baritongitar og Kyrre Laastad på woodblocks og gitar, har hun skapt et litt nytt lydbilde, med en musikk som har så mye sårhet i seg at hun nærmest låser oss fast foran høgtalerne.
Og de starter med den fine «Your Sea», som hun gjør duo med Fossheim. Dette må være noe av det såreste jeg har hørt siden Patti Smith var på sitt beste, og når hun avslutter med «Your Sea / Slowly / Crushing Me / Drowning Me, / Killing Me Once More», så trekkes vi inn i en stemning man absolutt ikke skal trekkes inn i, mens man «fyrer seg opp» for å gå på fest.
Tittelsporet, «Morning Light» fortsetter i samme gaten, sammen med resten av bandet. Og vi merker oss hennes utrolig følsomme og nydelige vokal, som kryper inn i sjela og vi føler et sterkt behov for å hjelpe. Men jeg tror Garli klarer seg fint, bare «massene» oppdager hennes stemme og komponering, og gir henne plass i rampelyset der hun virkelig hører hjemme. Og bandet hun samarbeider med gjør en strålende innsats gjennom hele platen – der hvor de medvirker, og produksjonen, som er gjort av Garli selv, passer som «hånd i hanske» til melodiene og tekstene.
«Everything Is Void» er nok en perle av en singer/songwriter-låt, hvor hun synger «Dust and Dark and Spores and Wires of Soil / Everything is Void / Is Inside Of Us». Og hun synger bare så vakkert og sart at man nesten føler at hun synger det kun for deg, og det sparsomme instrumentfølget er neddempet og utrolig fint. Og til slutt på A-siden får vi «Intermezzo» en kort «pauselåt» for gitar, som ikke trenger noen tekst. Den er sørgmodig nok i seg selv, nesten på linje med avslutningen på The Bands «The Last Waltz», men i en helt annen stilretning.
B-siden starter med «I Saw It All» hvor hele teksten er som følger: «I Saw You Ride Through Fire / I Saw The Burning Signs / I Saw It All». Her får hun selskap av Fossheim og Laastads gitarer, og man får nesten en følelse av en akustisk låt gjort av Neil Young. Det er nesten så låten skjærer og borrer seg inn i sjela på lytteren, i alle fall på undertegnede, og fester seg dypt der inne, før vi får «Lullaby» som hun gjør sammen med Fossheim og Leirtrø, begge på gitarer. Og jeg er tilbøyelig til å kalle Garli Norges Neil Young. For også her føler jeg at slektskapet er nært og tett. Ikke bare i musikken, men også i tekstene. Og arrangementene er akkurat like «rufsete» som de Young gjør på sitt beste.
Så avslutter hun med «Sorry, My Love», som handler om sårheten når to personer går fra hverandre. «It Was Too Long / It Was Too Strong / Keep Writing Songs / Keep Moving On» synger hun i refrenget, over sin egen, Fossheim og Leirtrøs kreative gitarer. Og det hele er så troverdig, både musikken og teksten, og arrangementet er en rufsete perle.
Maria Norseth Garli har laget nok en perle av en plate! Kanskje ikke en innspilling for den som vil ha enkel og «lettbeint» musikk som kun skal være til bruk i bakgrunnen. I stedet er dette blitt en helstøpt innspilling som treffer solid i solar plexus og setter deg helt ut. Det er melankolsk, vakkert, rått og utrolig fint fra start til mål. Og hvis det er på dette nivået bassguru Ingebrigt Håker Flaten, som driver plateselskapet, har tenkt å legge seg, så spår jeg et langt liv som platedirektør. For Garli har laget en nydelig plate, som bør spilles overalt hvor plater spilles, og hun er en ytterst dyktig kunstner som bør slippe til på adskillig flere scener enn de i hjembyen.
Nydelig, ettertenksomt og sterkt fra en kunstner som virkelig har noe på hjertet!
Jan Granlie
Maria Norseth Garli (v, g, vio), Lars Ove Fossheim (g, v, synthg, jew’s harp, acc), Nicolas Leirtrø (baritoneg), Kyrre Laastad (woodblocks, g)
