Orkesterlederen Maria Schneider, må for all del ikke forveksles med skuespilleren av samme navn, som gjorde seg bemerket i filmen «Siste tango i Paris», hvor hun spilte mot Richard Burton. Derimot er hun en amerikansk komponist og orkesterleder, som i løpet av årene har skapt seg et stort navn innenfor storband-sjangeren. Hun har dratt av gårde med flere Grammys, og har gjort en rekke glimrende storbandplater, siden debuten med «Evanescence» i 1994.
«The Thompson Fields» er blitt kåret til årets jazzinnspilling, nesten overalt i verden hvor slike avstemninger foretas i 2015, men det har tatt litt tid før den hart vært tilgjengelig her i Danmark.
Men nå er den her, og jeg må si at jeg ble veldig overrasket da jeg satte den på første gang!
Jeg hadde forventet en skikkelig storbandplate med energi, vitalitet og trøkk, men «The Thompson Fields» er vel så langt fra min forutinntatthet det er mulig å komme.
Platen er finansiert via det man kaller Artist Share, noe som innebærer at innspillingen er blitt mulig på grunn av finansiell støtte fra fansen. Og de som har bidratt med mest penger, har fått omtale i coveret.
Og det er tydelig at Schneider har fått inn mer enn nok penger til prosjektet. For et mer delikat og påkostet platecover skal man lete lenge etter.
Men hva så med musikken? Jeg føler at Schneider med «The Thompson Fields» beveger seg over i et musikalsk landskap som Gerswins «Rhapsody In Blue» og «Porgy and Bess» – et godt stykke fra heftige storbandarrangementer.
Men hvis man fjerner min forutinntatthet, og hører på musikken for seg, så er jo dette det reneste mesterverk! Schneider har delt «The Thompson Fields» inn i åtte deler/låter, hvor hun gir god plass til solistene. Orkesteret ligger for det meste i bakgrunnen og legger føringene for solistenes arbeid.
Vi får nydelig altklarinettspill av Scott Robinson i åpningssporet «Walking By Flashlight», det samme med Marshall Gilkes trombonesolo og Greg Gisbergs trompetsolo i «The Monarc and the Milkweed». I «Arbiters of Evolution» gir Donny McCaslin oss en fin tenorsaksofonsolo og Scott Robinson en strålende barytonsaksofonsolo, og i tillellåta bidrar Frank Kimbrough med fint pianospill og (norske) Lage Lund spiller nydelig gitar, ikke minst i innledningen.
Og slik fortsetter det, med nydelig solospill av Rich Perry (tenorsaksofon), Steve Wilson (altsaksofon), Gary Varsace (accordeon), Ryan Keberle (trombone) og Jay Anderson (bass).
Grunnen til at solistene trekkes fram, er at jeg føler at de gjør en såpass stor del av denne plata, og at orkesteret spiller litt annenfiolin i prosjektet.
Men Maria Schneider har skrevet noen usigelig vakre melodier på «The Thompson Fields». Hun har hatt en grunnidé med «verket», som hun har fulgt hele veien, og som ender opp som en original og vakker perle av musikk.
Det hele dreier seg om naturen. Og jeg føler at det ikke bare er naturen vi ser i en vakker solnedgang, fugler, blomster, skog og eng, som fascinerer Schneider. Jeg tror også hun har tenkt den vakre, indre naturen i oss mennesker, som det ikke på mange år har vært viktig å fremheve som akkurat nå, og i de vansklige tidene som verden er inne i akkurat nå.
En annerledes og viktig plateutgivelse, som bør forefinnes i et hvert hjem med en CDspiller!
Jan Granlie
Maria Schneider (comp, arr), Scott Robinson (acl, bs), Marshall Gilkes (tb), Greg Gisberg (tp), Donny McCaslin (ts), Frank Kimbrough (p), Lage Lund (g), Rich Perry (ts), Steve Wilson (as), Gary Varsace (acc), Ryan Keberle (tb) og Jay Anderson (b), Maria Scheider Orchestra
