På skive

MARIO PAVONE / DIALECT TRIO + 1

«Blue Vertical»
OUT OF YOUR HEAD RECORDS, OOYH 010

«Blue Vertical» var den siste innspillingen med bassisten og komponisten Mario Pavone, som forlot denne verden den 15. mai i år. Selv om han selv, og alle rundt han, visste at han var inne i sluttfasen av en 17-årig kamp med kreft, presset Pavone seg gjennom de siste sju ukene for å sikre at denne musikken ville være en del av hans innspilte arv. 25. og 26. mars 2021 samlet han sin Dialect Trio med pianisten Matt Mitchell og trommeslageren Tyshawn Sorey, som hadde vært en av hans faste, musikalske holdepunkter siden 2014, og i tillegg fikk han med sin mangeårige samarbeidspartner Dave Ballou på trompet, for å spille inn musikken som har blitt «Blue Vertical». Platen ble sluppet samtidig med et album på Clean Feed, som begge er en hyllest til Pavones barnebarn Isabella Pavone, en 23 år gammel mor til fire som døde i juni 2020.

I et intervju med med journalisten Kevin Whitehead iDown Beat, som ble gjort rett før han døde, sa han: «Jeg er bare glad for å få gjort disse to utgivelsene. Det tok all energien jeg hadde igjen, og musikken var det som fikk meg gjennom. Jeg har hatt et flott liv, og jeg er så takknemlig for alle musikerne som sjenerøst bidro, fra hjertet. Jeg er takknemlig, glad og fornøyd med livet mitt, og jeg er klar til å gå videre til neste syklus».

På «Blue Vertical» får vi ni komposisjoner, og det er ingenting i opptaket som tyder på at bassisten og hovedpersonen i bandet er syk. De åpner med «Twardzik», hvor Pavones bass er grunnelementet, og som ligger i bakgrunnen og sparker de andre framover sammen med Tyshawn Soreys energiske, og samtidig, løse trommespill. Og på toppen ligger Ballou med sitt særegne trompetspill, som har mye av røttene fra for eksempel Freddie Hubbard, og dermed også en rekke av de legendariske trompeterne på Blue Note, inne i spillet. Pianisten Matt Mitchell har mye av Thelonious Monks spill i bakhodet, når han slipper løs som solist, og gjennom denne åpningen, får vi et godt bevis på at de andre musikerne innehar en stor respekt for Pavone og hans spill. Samtidig som de vet at dette kan være den siste gangen de spiller sammen, som også får dette til å være en helt spesiell opplevelse.

I andresporet, «OKWA» får vi mer Monk-inspirert musikk, som godt kan låte slik Monk ville ha spilt om han var med oss i dag. Dette er en slags ballade, hvor Mitchell sitter i «førersetet» og avleverer et spill som er deilig melankolsk og fint, over et kreativt bass-spill og et trommespill som er typisk Sorey – kreativt og deilig. Og når Ballou kommer inn, får vi moderne kvartettjazz av aller ypperste merke.

Og slik fortsetter de. Med den litt ettertenksomme, men drivende «Blue Poles», som er mer «fri» i stilen enn de første, men med klare røtter tilbake til be-bopen, særlig på grunn av Ballous fine trompetspill, Deretter følger «Isabella», til barnebarnet Isabella Pavone, som låter mer «komponert» enn de andre, og som er en vakker hyllest med mye savn og lengsel i spillet. Det må være en merkelig opplevelse for Pavone å skulle spille en hyllest til sitt avdøde barnebarn, som omkom i en tragisk ulykke, når han selv vet at dette sannsynligvis er noe av det siste han selv skal spille inn av musikk. Og det er blitt en nydelig ballade hvor, særlig, bass-soloen rommer mye, og som ligger helt på Charlie Hadens nivå når han gjorde sine beste ballader.

Så følger «Philosophy Series», hvor de er mer positive i spillet. De har lagt igjen savnet i den forrige låta, og her er de tilbake til det nydelige spillet hvor røttene er plantet godt og solid i be-bopen, før vi får tittelsporet «Blue Vertical», som også er en nydelig ballade, hvor alle fire leverer på aller høyeste nivå. Dette er en ballade som er litt intrikat i melodien som de fire mestrer på strålende måte, og Ballous trompetspill er deilig, og kunne nesten vært gjort av danske Kasper Tranberg, før vi får «Good Treble», også en låt med røttene i be-bopen, i et litt intrikat melodisk og rytmisk mønster, hvor Pavone holder det hele sammen med nydelig spill, og «Legacy Stories», som kanskje er platens mest frie spor, hvor det føles som de fire improviserer fram denne låten kollektivt, med stor overbevisning. Og når Pavone inviterer til en hurtig fire flate-rytmikk, følger Ballou på og går opp i de høyere «luftlag», mens Pavone legger seg sammen med piano og trommer i et litt friere spill, mens Ballou får fortsette med sine nydelige be-bop-fraser som minner sterkt om Freddie Hubbard på sitt mest energiske, før det hele tas litt ned og Mitchell overtar med mer pianospill i nærheten av Monk.

Så avslutter de denne nostalgiske og minneverdige sisteinnspillingen med «Face Music», platens lengste spor, hvor det nesten kan høres på musikerne at dette er det siste de skal spille inn med den gode vennen Mario Pavone. For det virker nesten som de ikke har lyst til å slippe «taket», men vil fortsette inn i evigheten. Dette er en balladelignende låt, hvor Ballous spill er melankolsk og «sårt» som det nesten er mulig å fremføre på trompet. Og når han beveger seg opp i det høyere «luftlag» kan man høre at han vil savne sine gode venn resten av livet.

Dette er blitt en plate som med all tydelighet viser hva Mario Pavone var i stand til å produsere av god jazz. Det er han som har skrevet alle komposisjonene, og det er Ballou som har stått for arrangementene, selv om jeg har en formening om at han kun har kommet med små tips og retninger, mens det meste er overlatt til de fire musikerne.

Og skal man kun ha en plate i samlingen med Mario Pavones navn på forsiden av coveret, vil jeg absolutt anbefale denne. Her er det moderne, akustisk jazz på sitt beste, hvor røttene går tilbake til 50- og 60-tallet, men hvor musikerne oser av sine erfaringer fra forskjellige deler av den nyere jazzen.

Og takk til Mario Pavone for mange nydelige, musikalske øyeblikk opp gjennom årene. Han fikk aldri, i likhet med en rekke andre musikere i «komp»-rekka, den anerkjennelsen han burde som kunstner, men kjøp denne, hens siste utgivelse, og gled deg over strålende jazz fra fire amerikanske musikere som virkelig kan sin jazz.

Jan Granlie

Mario Pavone (b), Dave Ballou (tp), Matt Mitchell (p), Tyshawn Sorey (dr)

Skriv et svar