Den norske saksofonisten Marius Neset har vel aldri blitt betegnet som en «surpump». De som har truffet han, vil nok heller kalle han en sprudlende person, som kun i de (mange) tilfellene hvor det går dårlig med hans favoritt-fotballag, Brann, viser tegn på tunge depresjoner. Men i den senere tiden har det gått relativt godt for Brann, selv om de har befunnet seg i «de lavere divisjoner». Men nå er det pur glede i Brann og i Bergen (og hos Neset). For i år rykker herrelaget opp i elitedivisjonen og kvinnelaget er både blitt cupmestere og de har vunnet Toppdivisjonen flere serierunder før slutt.
Så det er kanskje derfor denne «duracel-kaninen» av en saksofonist føler seg såpass høyt oppe akkurat nå, at han har valgt å kalle den nye plata si for Happy.
Her møter vi han sammen med et britisk/dansk/svensk «hold», bestående av han selv selv på tenor- og sopransaksofon, Elliot Galvin på keyboards, Magnus Hjorth på piano, Conor Chaplin på bass og Nesets mangeårige samarbeidspartner og «våpendrager», Anton Eger på trommer og perkusjon. I tillegg har han med Ingrid Søfteland Neset på piccolofløyte på en låt. Albumet er innspilt i The Village Studio i København i juni i å, noe som vanligvis garanterer god lydkvalitet, og alle låtene er komponert av Neset, med assistanse av Eger på tre låter og Galvin på en.
I løpet av karrieren har Neset fremstått som en av de mest pågående og energiske saksofonistene i «klassen». Han er ofte blitt sammenlignet med Michael Brecker på grunn av hans tekniske dyktighet, men på hans nyere innspillinger har han roet seg ned en del. Men hele tiden har man lagt merke til hans utolige dyktighet både som komponist og saksofonist.
Her starter de med tittelsporet «Happy», og jeg hadde forestilt meg at Neset og hans lagkamerater ville «ta helt av» i pur glede på denne låten. Men i stedet får vi en litt neddempet jazzrocklåt, hvor Neset boltrer seg over et heftig jazzrock-komp hvor Eger raser av gårde helt i Nesets ånd.
De tar det enda mer ned i starten på «Wildlife», men hele veien er det Nesets utrolige teknikk som skinner. Men det varer ikke lenge før Egers teknisk spennende trommespill drar låta i en tøffere retning, og Nesets sopransaksofon kan blomstre på toppen. Her utmerker også Galvin seg med tøft keyboardspill, mens Hjorth er den som holder «tømmene» slik at det hele ikke ender i kaos. En fin låt hvor det skjer mange stemningsskifter i løpet av de drøye seks minuttene, og hvor Neset hele tiden ligger på toppen med utsøkt og tøft spill.
Den korte «Good Night», er som en godnattmelodi, hvor man nesten får en kirkefølelse og innledningen til en messe, før vi får «The Unknown», som starter som en slags forlengelse av godnattlåten, før bassen til Chaplin legger en bassfigur som får oss alle til å våkne og sprette opp i sittende stilling i sengen. Mer jazzrock, men jazzrock fremført på en «klok» måte, hvor det kreative står i front, adskillig mer enn drivende og rocka rytmer, noe Eger er medansvarlig for. Innimellom kan det nesten bli for mye av det gode, men vi godtar det.
«A Hand to Hold» starter med Hjorths balladespill på piano, og det er nesten som vi bare sitter og venter på at det skal «smelle». Men når Neset kommer inn på tenorsaksofonen, kan vi senke skuldrene og nyte denne vakre balladen, hvor Hjorth får vist seg fint fram under og ved siden av Nesets fine balladespill. Og i «Kingdom» er det tydelig at Brann har vunnet en kamp, for her får vi fint og lyst spill fra kapellmesteren, som drar de andre med i den fine «Hearts», som jeg kanskje synes blir litt stillestående, for i løpet av låta begynner jeg umerkelig å konsentrere meg om hva som skjer utenfor vinduet.
Så følger «Island», som allerede fra start bringer vinteren inn på arbeidsrommet med Hjorths pianospill. Og her er det ikke snakk om småholmene og øyene utenfor Os, hvor Neset kommer fra, men fra det kalde klimaet på Island. Her får vi en fin bass-solo fra Chaplin, i beste jazzrockstil, og igjen er Hjorth frampå med fint spill. Mot slutten kan vi fornemme at stormen er på vei, og låta skifter litt karakter, på en måte som gjør den original og billedskapende, før de avslutter med Neset og Galvins «Diamonds», som jeg egentlig føler blir litt unødvendig, selv om låten bygger seg fint opp etter hvert. Nestets sopransaksofon flyter fint over et litt tett og (kanskje) litt pregløst komp, hvor Eger forsøker å åpne opp med energisk trommespill.
Platen er utgitt på det tyske selskapet ACT, som jeg tidligere har anklaget for å komprimere musikken med tanke på radiospilling og streaming. Og det samme føler jeg er tilfellet på «Happy». Riktignok er ikke hørselen til denne anmelderen like god som i ungdommen, men selv jeg hører at komprimeringen gjør det vanskeligere å skille hvert instrument. Noe som er problematisk, for den enkelte musiker leverer spill som bør kunne skilles ut mye bedre enn tilfellet er her. Dessverre!
Musikken til Marius Neset fortjener et åpent lydlandskap, for den musikken han og de andre har laget til denne innspillingen er spennende, variert og, kanskje det viktigste av alt – de forteller interessante historier.
Jan Granlie
Marius Neset (ts, ss), Elliot Galvin (keys), Magnus Hjorth (p), Conor Chaplin (b), Anton Eger (dr, perc), Ingrid Søfteland Neset (fl)
