Den franske pianisten og komponisten Martial Solal ble født den 23. august 1927. Han ble født i Alger, i det som den gang var franske Algerie, av algeriske, jødiske foreldre. Han ble overtalt til å studere klarinett, saksofon og piano av sin mor, som var operasanger. Algerie var en fransk koloni, og Vichy-regimet i Frankrike fulgte nazistenes politikk, så han ble utvist fra skolen i 1942 på grunn av foreldrenes jødiske aner.
Solal studerte klassisk musikk på skolen, og han imiterte musikken han hørte på radioen. Da han var 15 år, spilte han med soldater fra USAs hær som publikum.
Etter å ha bosatt seg i Paris i 1950, begynte han å jobbe med Django Reinhardt og utvandrere fra USA som Sidney Bechet og Don Byas. Han startet sin egen kvartett (noen ganger ledet han også et storband) på slutten av 1950-tallet, selv om han hadde spilt inn plater som leder siden 1953. Han komponerte musikk til Jean-Luc Godards debutspillefilm Breathless (À bout de souffle, 1960). I 1963 dukket han opp på Newport Jazz Festival på Rhode Island; Newport ’63-albumet som utgir seg for å være en innspilling av denne spillejobben er faktisk en studioinnspilling med pålagt applaus. På dette tidspunktet hadde han med bassisten Guy Pedersen og trommeslageren Daniel Humair i trioen.
Han har utgitt en rekke plater i eget navn, i tillegg til at han har gjort plater med blant andre Sidney Bechet, Lee Konitz, Niels-Henning Ørsted Pedersen, Stéphane Grapelli, Toots Thielemans, Michel Portal, Johnny Griffin, Dave Douglas og Dave Liebman. Men på dette doble konsertalbumet får vi ha solo, en en rekke «standsrdlåter» pluss flere av hans egne komposisjoner. Innspillingen er gjort den 14. desember 20er 5th Klavier Festivalen og Jazz Piano Marathon som en del av serien Ottobrunner Konzerte. Og han starter med Rodgers og Hammersteins «My Funny Valentine», og før han avrunder med Guy Woods «Me One And Only Love», får vi strålende og originale versjoner av blant andre, Ellingtons «Caravan», sammen med «Sophisticated Lady» og «Satin Doll». «I’ll Remeber April», «Lover Man», «Cherokee», «Happy Birthday»(!), «Here’s That Rainy Day» og «’Round Midnight».
På dette tidspunktet er Solal kun 91 år, og spiller som om han var i sin pure ungdom. Og hele tiden får vi utmerkede eksempler på hva han kunne gjøre av kreative innspill i de kjente standardene. Han er på mange måter en slags Thelonious Monk, som gjør standardlåtene til personlige låter som ingen gjør han etter. Han har masse humor i spillet, teknikken, spillegleden og sjarmen er godt framme i sceneopptredenene, omtrent som å høre vokalisten Sheila Jordan på konsert. Han legger inn og trekker fra i standardlåtene, slik at de blir spilt på hans helt særegne måte, og alt oser av sjarme og dyktig håndverk.
I tillegg til standardene får vi også fem egenkomponerte låter, som glir fint inn sammen med standardene. Og versjonen av «Happy Birthday» er fremragende, og spilt i en slags moderne Thelonious Monk-stil, og viser Solals humoristiske side på en fremragende måte.
Flere av oss hørte Martial Solal på Vossa Jazz i 1981, hvor han spilte duo med Lee Konitz. Og han kom tilbake i 2000, og spilte med Bergen Big Band,hvor musikerne i storbandet virkelig fikk kjørt seg. Og begge konsertene er seanser vi husker med stor glede.
Nå er Martial Solal 95 år, og hans, til nå, nyeste innspilling var livealbumet Coming Yesterday: Live at Salle Gaveau 2019, utgitt på Challenge Records i 2021, og om han rekker å utgi flere plater før han forlater denne verden, er ikke godt å vite. Men ventetiden kan kortes kraftig ned med dette storslagne soloalbumet fra 14. desember 2018. Det er vel verdt bruk av tid. Så får vi se om jeg (og mine venner) er like oppgående som den gode franskmannen når vi blir 91 år. Men vi gjør så godt vi kan, for hvis det er franskmennenes vinvaner som holder en person som Solal så oppegående såpass lenge, så følger vi han mer enn gjerne til døren i så måte.
Jan Granlie
Martial Solal (p)
