Den svenske alt(mulig)saksofonisten Martin Küchen regner vi som en av de tøffeste gutta i saksofonklassen på andre siden av Øresundbroen. Han har opp gjennom årene gjort en rekke fine plater med bandet Trespass, på trio med Johan Berthling og Steve Noble, med sitt Angles-prosjekt, pluss en rekke ad hoc-prosjekter. Og nå har han startet et samarbeid med pianisten Mathias Landæus, bassisten Johnny Åman og trommeslageren Cornelia Nilsson.
Det fine med både Küchen og Nilsson er at de ofte er å høre i forskjellige prosjekter her i København, men de har ennå ikke vært her med Landæus Trio, så her er en klar oppfordring til de litt alternative klubbene i byen om å få de over sundet før korona-pandemien setter en stopper for all ferdsel over broen.
Og det måtte kanskje en pianist som Mathias Landæus til for å få Küchen til å «roe reka» og ikke kjøre på med full freejazz-energi, som vi er vant til å høre ham. For i åpningssporet, «Sörkifsta», (som i likhet med de fleste låtene på platen er komponert av Küchen) er det en ytterst dannet og behersket Küchen vi får høre. Det fortsetter også i andresporet, «Mind The Gap Of Silence». Vi får den samme skarpe saksofonlyden som alltid, omtrent som å høre en litt frittgående Arthur Blythe, men der stopper også all sammenligning med det vi har hørt fra Blythe. Dette er en fin ballade, hvor Küchen og Landæus får god plass.
Kan hende er det de musikalske omgivelsene som gjør Küchen til en roligere musiker. For Landæus sitt pianospill er ofte i en slags 60-tallsstil i nærheten av Bill Evans, uten at vi skal sammenligne for mye. Men han er tydeligvis en lyriker, som har sine forbilder et godt stykke unna freejazzen. Bassisten Johnny Åman er en god lytter, men jeg synes kanskje han er litt lavt mikset denne gangen. Han trives tydeligvis godt i dette selskapet, og avleverer fint spill hele veien. Trommeslageren Cornelia Nilsson er en av Sveriges nye, unge trommeslagere som har hatt stor suksess de senere årene. For oss her i København kjenner vi henne best fra noen spennende konserter på Klub Primi. Men i hjemlandet spiller hun med mange forskjellige konstellasjoner, noe som førte til at hun ble tildelt «Bengt Säve-Söderberghs stipendiet» i 2019.
I tredjesporet, «Old Harriot Hat», er det mer «sprut» i vendingene. Jeg lurer på om denne komposisjonen ikke er en hyllest til saksofonisten Joe Harriot, en ytterst undervurdert saksofonist fra Kingston, Jamaica, som flyttet til England i 1951, hvor han ble boende og var en viktig del av det kreative jazzmiljøet til han døde i 1973. Her kjenner vi bedre igjen Küchens spill som aggressivt og spennende. Og også de andre musikerne hiver seg mer frampå her, mens de i fjerdesporet, «East Hastings Satian Slow Stomp» er litt tilbake i det roligere farvannet. Selv om Küchen også her avleverer enormt med energi i spillet, over det ballade-aktige selskapet.
Femtesporet, «Love, Flee The House (in Beslau)» er skrevet av Martin og Isak Küchen, en Küchen jeg tar sjansen på at er hans sønn (?), og er en relativt mektig sak, hvor vibratoen i Küchens spill får meg til å tenke tilbake på mange av de amerikanske altsaksofonistene som «slo gjennom» på 60-tallet. Det er nesten litt Albert Ayler-aktig over spillet her, for komposisjonen låter nesten som en gospel-låt. Flott og kraftig spill fra Küchen og fint spill av de andre musikerne.
Så avrunder de denne fine innspillingen med «Sound & Ruins», også en slags gospel-aktiv melodi som kunne vært hentet fra Aylers settliste. Mektig og flott spill, spesielt fra Küchen, og med en fin «komp-trio» i bakgrunnen.
«Mind The Gap Of Silence» er blitt en strålende og, ikke minst, annerledes innspilling fra Martin Küchen. Kanskje kan vi takke Mathias Landæus, Johnny Åman og Cornelia Nilsson for at platen er blitt såpass «streit» som den er blitt. Men Küchen er en musiker som også passer perfekt inn i dette landskapet. Og for de som har fulgt ham over en lengre periode, vil jeg anbefale å skaffe denne platen. For her får vi høre en (nesten) revitalisert utgave av den gode skåning. Selv om han ikke klarer å holde seg i skinnet hele veien, men bare må «kline til» innimellom. Og godt er det, for uten hans vitale innspill kunne platen raskt blitt litt for ensformig.
En flott innspilling som trekker det historiske i freejazzen inn sammen med en fin, svensk trio. Anbefales!
Jan Granlie
Martin Küchen (ss, as, ts), Mathias Landæus (p, analog delay), Cornelia Nilsson (dr), Johnny Åman (b)
