«Moon River And Me» er de fire siste ordene i filmkomponisten Henry Mancinis muligens mest kjente låt, «Moon River», sunget av Andrey Hepburn i Blake Edwards 60-tallskomedie «Breakfast At Tiffany’s».
I løpet av en produktiv karriere som strekker seg over 60 år, opparbeidet Henry Mancini seg et stort navn i Hollywood og over hele verden ved å lage ikoniske film- og TV-partitur for produksjoner som for eksempel «The Pink Panther»-filmene, «Peter Gunn» og «Drømmekvinnen 10», musikk som smeltet sammen harmonisk og melodisk med jazz og latinamerikanske rytmer.
Det tredje albumet til den svensk/amerikanske vokalisten Mary Nelson er viet Henry Mancini og inneholder kun komposisjoner av den mesterlige filmkomponisten. Og det starter med «Bye Bye» temaet til «Peter Gunn»-filmen. Og derfra og ut får vi sober vokaljazz helt i Mancinis ånd.
I studio har hun med seg trompeteren og vokalisten Benny Benack III, pianisten Daniel Lantz, bassisten Pal Johnson, trommeslageren Kari Paavola og perkusjonisten Ola Bothzén.
Mary Nelson er en vokalist som går rett inn i filmmusikken, og med en litt teatralsk stemme fremfører hun slepne og helt ok versjoner av de gamle «slägerne». Og da hun avslutter med «Moon River» har vi vært med på en reise inn i Hollywoods filmverden fra tidligere tider, da fargene var sterke (hvis det i det hele tatt var farger og ikke «grusbane-film»), drinkene høye og herrene hadde iskaldt blikk og hatt, mens damene gjorde hva de kunne for å sjarmere de mannlige hovedrolleinnhaverne.
Nå må jeg vel innrømme at jeg ikke har sett alle filmene hun synger låter fra, men det spiller ingen rolle. Her får vi musikken, så kan vi bare drømme oss inn i celluloiden og cinemascopen og vekk fra det grå hverdagslivet.
Dette er musikk jeg ikke bruker tid på hver dag, hver uke eller hver måned. Og derfor er det også (av og til) deilig å sette på en slik plate, som har mye av den «gamle» vokaltradisjonen inne, og som plasserer seg godt sammen med de gamle, kvinnelige vokalheltene fra Sambandsstatene.
Mary Nelson synger helt ok. Hun foredrar de mer eller mindre kjente låtene på en helt grei måte, og det er ikke så mye å utsette hverken på hennes innsats eller medmusikerne, som leverer fint ensemblespill og fine og tidsriktige solier.
Jan Granlie
Mary Nelson (v), Benny Benack III (tp, v), Daniel Lantz (p), Pal Johnson (b), Kari Paavola (dr), Ola Bothzén (perc)
