Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

MASQUALERO

«Masqualero»
ODIN RECORDS ODINCD9553
[GJENUTGIVELSE]

Det er alltid spennende å sette på plater fra 80- og 90-tallet for å sjekke ut om de har tålt tidens tann. På den tiden begynte produksjonen av jazzplater, i alle fall i Norge, å ta seg opp. Fra en periode hvor det ikke kom en eneste norsk jazzplate på markedet, til Norsk jazzforbund starter sitt plateselskap ODIN, og hvor flere fulgte etter.

En av de største suksessene til ODIN, ved siden av Radka Toneff og Steve Dobrogosz plate «Fairytales», var «supergruppa» Masqualero og deres debutplate, som senere ble fulgt opp bl.a. med innspillingene «Bande a Part» (fra 1986), «Aero» (1988) og «Re-Enter» (1989), på det tyske selskapet ECM.

Debuten til denne gruppa viste hva som lå i den «nye» norske jazzen, og med mer eller mindre tre generasjoner musikere, «ungsauene» Tore Brunborg (saksofoner) og Nils Petter Molvær (trompet), «mellomgenerasjonen» med pianisten og keyboardisten Jon Balke og «ringrevene» og veteranene Arild Andersen (bass) og Jon Christensen (trommer).

Opptakene er gjort i Rainbow Studio den 4. og 5. juli 1983, og bak spakene satt Jan Erik Kongshaug. LP-utgaven kom samme år (ODIN 08), mens CD-utgaven ble sluppet i 1996, med de samme bonussporene som her, men med låtene i helt annen rekkefølge enn på LPen. Årets gjenutgivelse starter med LP-rekkefølgen, før bonussporene kommer til slutt, en mye bedre løsning enn på den «originale» CDen. Men mer om det senere

Og jeg kan love at denne musikken absolutt har tålt tidens tann. Det starter med Wayne Shorters heftige «Masqualero», hvor Nils Petter Molvær setter anslaget og det koker fra alle fem musikerne.

Det går over i Balke og Brunborgs «Fortere N», hvor Balke trakterer el.piano, og Brunborg «kliner til» med flott og adskillig råere spill enn vi hører fra han i dag. Og bak det hele ligger Andersens stødige og rolige bass, mens Christensen «peiser på».

«Delete» er neste, en tidstypisk Balke-komposisjon, rytmisk og fin, hvor de to blåserne spiller fint ensemblespill i starten før Molvær tar tak, og vi kan ane en rød tråd herfra via «Khmer» og til dagens innspillinger og plater fra den gode sunnmøringen. Musikken han leverer er litt svevende, men med klare referanser til Miles Davis og hans sene 60-tall. Andersen spiller fin funky-bass og vampene til Balke er svært typiske for hans spill, både her og i for eksempel trioen Jøkleba, ett av hans senere prosjekter, som kom med sin første innspilling «On And On» på ODIN i 1991.

Andersens «Til Radka» er bandets hyllest til vokalisten Radka Toneff, som på tragisk vis hadde forlatt denne verden året før denne innspillingen. Det er en nydelig ballade, hvor vi får en vakker sopransaksofonsolo av Brunborg. Balkes solo preges litt av en litt for «spiss» pianolyd, men hans spill er ytterst flott og veldig typisk Balke på den tiden.

Molværs «Wallen, Wallen/Helsinki Song» er neste, og her er de inne i det som jeg husker som typisk Masqualero-soundet. Her kjører man på i hundre, og Andersens heftige «walking bass» og Christensens særegne trommespill som bakgrunn for de to blåserne som kjører delvis unisont, men med flotte «utglidninger». Balke kaster seg på i en heftig pianosolo, som igjen skjemmes litt av at lyden på pianoet ikke er helt optimal. Men det er ikke hans skyld. Han leverer en heftig solo, som karakteriserer hans spill på den tiden – tett spill hvor han i hovedsak befinner seg innenfor pianoets midtregister.

Molvær fortsetter med den vakre «Rememberance», nok en ballade som peker fram mot de senere platene til Molvær. Her er det fristende å fremheve Andersens nydelige basskomp, men dette er en ballade hvor hele bandet fremstår som komplette, selv om Brunborg har «friminutt» på denne låta. Kanskje noe av det vakreste Molvær har skrevet av musikk noen gang .

Enda mer Molvær, og denne gangen får vi servert den fine «Aural Exiter», en mer typisk Masqualero-låt, hvor det felles uttrykket står i sentrum. Her merker vi oss Andersens flotte bass-solo og Christensens lødige trommespill, mens Balke trakterer el.piano på en framifrå måte.

Brunborgs «Ved fossen» er neste, og her legger vi merke til at pianolyden er der den skal være. Dette er enda en typisk Masqualero-låt, hvor blåserne ligger unisone over et mer «løssluppent» komp, hvor Andersen og Christensen viser hvor skapet skal stå. Vi får en fin tenorsaksofonsolo fra komponisten, hvor han spiller intenst og fint. Molvær leverer også varene med en fin solo, også her sterkt påvirket av Miles Davis.

OriginalLPen ble avsluttet med Andersens «Den hemmelige», men på nyutgivelsen får vi, selvsagt, også med noen bonusspor.

«Den hemmelige» er akkurat det tittelen antyder, en litt hemmelig sak, som kommer smygende på oss, med unisone blåsere over et fint komp. Låten vokser ettersom den skrider fram, og vi får nok en typisk pianosolo fra Balke, og kompet, inklusive Christensen, spiller uventet streit. Dette er kanskje den minst spennende av låtene på den originale platen, men mer enn god nok til å forsvare å være avslutningen.

Bonussporene er alle, med unntak av «Sinki Son», som er tatt opp samtidig med originalsporene, innspilt i Rainbow Studio i august 1985, med Kongshaug igjen på plass bak spakene.

Alle de fem låtene er signert Balke, og det startet med «Nyl», en låt som må være skrevet for nettopp disse musikerne. Vi får fint, unisont spill fra blåserne, Balke spiller sine sedvanlige vamper på el.piano, mens Andersen og Christensen «leker seg» i bakgrunnen. En litt svevende og litt udefinerbar låt, hvor pilene igjen peker mot Molvær i senere perioder.

«Sinki Song» er tøffere i kantene. Her føler jeg det går friere for seg, og Andersen spiller et av de hurtigste bass-soloene jeg har hørt siden Niels-Henning Ørsted Pedersens glansdager, og Christensen nærmer seg rocketrommeslagerne. Dette er en triolåt hvor blåserne har fått fri, som viser hvor sterke disse tre musikerne er sammen. Og hvorfor disse tre ikke startet en permanent trio, er nesten uforståelig.

På «Not Yet» driver Balke det framover med fint el.pianospill, mens de andre henger seg på så godt de kan. Dette er jazzrock som overgår det meste av den type musikk som kom på den tiden. Den stopper plutselig, og vi er over i «Off Balance», som senere var tittelsporet på bandet Oslo 13s innspilling på ODIN fra 1988. Da fikk vi en versjon for større ensemble ledet av Balke, og vi befinner oss i det jazzrockete, men også i det mer frie landskapet. Her viser Masqualero en ny side av seg selv, som jeg ikke kan huske at de var innom på sine senere innspillinger, og som var litt frustrerende å få servert midt i alt det andre på «original»CDen . Så godt som helakustisk jazzrock, med unntak av Balkes el.piano, og som ligger langt foran og over det meste annet av denne typen musikk. Molvær låter innimellom som en gitarist, ved hjelp av effektpedaler, og det hele peker framover.

Det hele avsluttes med den neddempede «Drifter», nok en typisk Masqualero-tapning, med unisont temaspill fra blåserne, som satte en standard for denne kvintetten, og som låter strålende, den dag i dag.

Lyden er gjennomgående bra, med unntak av pianolyden på noen av låtene, som jeg synes blir for spiss, men den er veldig tidstypisk. Det virker nesten som man har benyttet et piano i stedet for Rainbows fine Steinway-flygel. Men det hemmer ikke så mye.

Dette er blitt en gjenutgivelse som vi mer enn gjerne tar imot. Nå har originalplatene (både i LP- og CD-versjon) vært nesten ihjelspilte her i heimen siden de kom ut. Nå får de konkurranse av gjenutgivelsen, som er remastret av Kongshaug og Andersen.

En av norgeshistoriens fineste jazzinnspillinger, som endelig har fått bonussporene plassert der de hører hjemme, med norsk jazz som peker framover. Og den har tålt tidens tann på en slik måte at den godt kunne vært innspilt i dag. Hadde det ikke vært spennende å fått satt sammen disse fem musikerne igjen, om ikke annet for bare en konsert eller en turné? Jeg hører mer enn gjerne disse sporene igjen på konsert, gjerne sammen med sporene fra «Bande a Part» (fra 1986), «Aero» (1988) og «Re-Enter» (1989) en gang til.

Men som på gjenutgivelsen av Toneff og Dobrogoszs «Fairytales» har man ikke sluppet unna noen åpenbare feil på denne gjenutgivelsen heller. «Fairytales» ble rett og slett trukket tilbake på grunn av at platen (enkelt fortalt) gikk i feil hastighet. (For mer inngående forklaring, kan du lese Johan Hauknes artikkel «Fairytales derails» http://https://salt-peanuts.eu/essay/fairytales-derails/her på salt-peanuts.eu)

På denne innspillingen er det faktisk utilgivelig at Arild Andersen ikke er nevnt som musiker i oppstillingen av musikere på platen, hverken i presseskrivet, i innercoveret eller på baksiden av coveret sammen med de fire andre musikerne. Han er kun nevnt på coverforsiden, som er et trykk av originalutgivelsen… Kanskje på tide at ODIN Records tar seg tid og råd til å engasjere en korrekturleser og foretar den nødvendige kvalitetskontrollen man bør kunne forvente når man gjenutgir et mesterverk som dette?

Jan Granlie

Tore Brunborg (ts, ss), Nils Petter Molvær (tp), Jon Balke (p, elp), Arild Andersen (b), Jon Christensen (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.