På skive

MATS EILERTSEN

«Hymn For Hope»
HEMLI, HEMLI002CD

Den norske bassisten Mats Eilertsen har ikke sittet med hendene i fanget gjennom pandemi-perioden. I tillegg til hans soloutgivelse, «Solitude Central» som kom på selskapet Hemli (som jeg tror er Eilertsens eget pandemi-plateselskap) rett etter nyttår i år, (og som er anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/mats-eilertsen-3/) er han nå på plass med en kvartett bestående av saksofonisten Tore Brunborg, gitaristen Thomas T. Dahl og trommeslageren Hans Hulbækmo. Både Brunborg og Dahl har vært med på tidligere utgivelser med Eilertsen, mens Hulbækmo er den nye, unge «løven» eller «fjellgjeita» i kvartetten, og en musiker mange vil kjenne fra den svensk/norske kvintetten Atomic, samt flere samarbeid med relativt unge musikere fra Trondheims-miljøet.

Mesteparten av musikken er laget av Eilertsen, med unntak av andresporet «Oscuro» som er laget av Eilertsen i samarbeid med Dahl og Hulbækmo, fjerdesporet «Sunrice» som han har laget sammen med Brunborg, og det nest siste sporet, «Call» som er laget av de fire i fellesskap. Innspillingen er gjort i Newtone Studio i Oslo i desember 2020, midt i den verste pandemiperioden til nå, og det må sies å være imponerende at de fire kunne treffes for å gjøre denne innspillingen.

Vi får 12 spor, hvor flere er såpass korte at de kan nesten regnes som «pauseinnslag», for flere av dem skiller seg en del ut fra resten. Men hele veien er det Eilertsens nese for gode og melodiøse låter vi får være med på. Og åpningen, «Little Thing» er en riktig perle av en oppfriskende jazzlåt, hvor de fire virkelig tar tak i hverandre og fører oss inn i en deilig, musikalsk verden.

Andresporet, «Oscuro» er gitarbasert, og skiller seg en del fra åpningen, før vi får den nesten rocka «K», hvor også Dahls gitarspill er en viktig ingrediens. Her kan man nesten høre Terje Rypdals måte å spille på i bakgrunnen, og Dahl beviser virkelig hvilken stor gitarist han er i de fine «løpene» han serverer. Og når Brunborg kommer inn med sitt coole og tilbakelente tenorsaksofonspill er det bare å lene seg tilbake og nyte. Og bak holder Eilertsen og Hulbækmo orden på det rytmiske på en strålende måte.

«Sunrise» er en kort duo mellom Brunborg og Eilertsen, hvor Brunborgs litt kjølige, men coole spill nesten går i ett med Eilertsens lyriske bass-spill, før vi får «Circle», hvor Hulbækmo virkelig melder seg på, og fører oss inn i et enkelt, men ytterst effektivt tema, som hele veien «peses» på av trommeslageren. Etter hvert blir det Dahl som tar ansvaret, og avleverer en strålende solo helt i Rypdals ånd. Og når Brunborg kommer inn er det nesten som vi tas med tilbake til tiden hvor han var en del av stjernelaget Masqualero. Også her ligger kapellmesteren og trommeslageren bak og holder i tømmene, slik at det hele foregår i sømmelige former, og med Eilertsens små innslag av noe i nærheten av solier, blir dette en låt jeg kunne hørt på mye lenger enn de sju-og-ett-halvt-minuttene den varer.

Men vi får mer. Tittelsporet «Hymn For Hope» er som skrevet for Brunborgs lyriske, lyse og fine tenorsaksofonspill. Her med løst og fint trommebidrag fra Hulbækmo, og nesten Eivind Aarsetsk gitarspill, med lange deilige linjer og strykebass. Dette er en låt som passer perfekt inn i et kirkerom, og kan mer enn gjerne bli spilt mens jeg blir stedt til hvile en gang om noen år. Den er litt salmeaktig, samtidig som det er et håp i melodien som gjør godt.

«M» er en helt annen type låt. Her legger Eilertsen et fint bass-spill som invitasjon til Dahl som nok en gang beviser hvilken fremragende gitarist han er, før temaet fremføres av Brunborg, og vi er i en verden hvor man kan fornemme det beste fra Jan Garbareks glansperiode, satt inn i vår tid, og hvor Brunborg virkelig blomstrer, før scenen overlates til Dahl som fremfører en aldeles strålende solo.

«Sunday» er nok akkurat slik Eilertsen opplever søndagene på Eidsvoll, den stille bygda som ligger ca. 70 kilometer nord for Oslo, hvor Norge fikk sin grunnlov i 1814. Dette er en basslåt, hvor kapellmesteren får lov til å styre bandet i første del, før Brunborg kommer inn over Dahls gitar, og det hele blir en deilig låt som jeg opplever nesten som landskapet jeg av og til passerer på vei forbi Eidsvoll og nordover mot Mjøsa ved Minnesund. Det er som å sitte å se ut av togvinduet mens tåka ligger på elva Vorma som vi kjører langs. Hjemlangsel? Å langt ifra! Brunborgs spill her er igjen nydelig, der han løftes fram av gitaren og det nydelige kompet. Dette er norsk jazz på sitt aller beste!

«August» er neste. Sommeren er på hell, men august er den måneden som virkelig kan overraske i de traktene Eilertsen har valgt å bosette seg. Og her føler jeg at himmelen er høy, solen skinner og det er varmt. Eilertsen har tatt med seg bassen ut og sitter i skogbrynet med sine tre gode venner og «spinner» fram en deilig låt som swinger samtidig som den innehar noen intrikate vendinger som er spennende, og som Brunborg takler på beste vis. Jeg føler låten er laget i det solen er i ferd med å gå ned, og himmelen får et rødlig skjær, og flasken hverken er halvfull eller halvtom. Her er det Eilertsen som bestemmer med relativt tungt spill, som de andre legger seg tett inntil, før vi får en duo-sekvens med tenorsaksofon og bass, med forsiktige trommer bak, og det hele er vakker kveldsstemning som Brunborg bryter opp i og legger inn noen litt heftigere kommentarer. Men Eilertsen tar det ned og har hele veien kontrollen, og det hele er bare nydelig. Mot slutten kan det føles som om det kommer kalde vinder, og de fire får det litt travelt med å komme seg i hus. Og det føles som om det er ungdommen, i form av Hulbækmo som først vil i hus. Men han beroliges av Dahl, som kommer med enda en beroligende og deilig solo.

Deretter følger «Chiaro», og nå har de fire fått varmen i seg igjen innendørs, og vi får en nydelig bass- og tenorsaksofonlåt som får det til å varme langt inn i sjelen. Vakkert! Og vi får den kollektive «Call», som åpner med Brunborgs «rop» ut i natten, over Hulbækmos tam-tamer. Her føler jeg spillet er litt friere enn i de fleste av de andre låtene, noe som «løser litt opp» og jeg må innrømme at det er en stund siden jeg hørte Brunborg i dette «lune». Her får Hulbækmo også vist seg solid fram med deilig spill, før han innleder avslutningssporet «X» på en fin måte. Dette er en avslutning som, på mange måter kan være starten på en ny retning for kvartetten. For her er lydbildet mye mer rocka enn i de fleste av de andre låtene. Et fint tema hvor trommene herjer i bakgrunnen under heftig tenorsaksofon og gitar, før de «tar seg sammen», og vi får en nesten usigelig vakker sekvens fra Brunborg. Men det varer ikke altfor lenge før rocken igjen gjør sitt inntog med brask og bram. Dahls rockeriff er basisen, og så er det bare for de andre å henge seg på, noe de gjør med stor overbevisning. Selv sindige Brunborg er helt framme på tuppa og leverer solid saksofonspill i denne sekvensen, før de igjen roer ned med Brunborg og Eilertsen. Og de fire finner sammen i en nydelig avslutning.

Men så dukker det sannelig også opp et bonusspor, de ikke har nevnt på coveret, som er en nydelig sak som klokkes inn på 5:51, hvor Brunborgs fremfører en nydelig sak over lekent gitarspill, det stødigste bass-spillet mellom Gardermoen og Tangen, og med fint og lekent trommespill, og vi får omsider en bass-solo fra kapellmester Eilertsen som er nydelig.

«Hymn For Hope» er blitt en strålende plate fra fire av Norges beste utøvere av akkurat denne jazzsjangeren. Og det er fire musikere jeg håper vil samarbeide ofte framover, for dette er en kvartett som bør kunne markere seg sterkt over hele jazzverdenen framover. Musikken er gjennomtenkt, spennende, teknisk utmerket fremført og deilig å lytte til. Og etter mine begreper er det akkurat det som er med på å gjøre jazz til den perfekte «idrettsgrenen» den er.

Jan Granlie

Tore Brunborg (ts), Thomas T. Dahl (g), Mats Eilertsen (b), Hans Hulbækmo (dr, perc)

Skriv et svar