Nå vet jeg egentlig ikke hvor mange brødre det finnes i den svenske Agnas-familien. Men jeg vet at de fire brødrene Konrad, Kasper, Mauritz og Max Agnas startet bandet Agnas Bros. for 15 år siden i kjelleren i foreldrehjemmet. Gjennom årene har de hatt tid til å utvikle sin egen musikk basert på en nesten telepatisk tilnærming til interaksjon, improvisasjon og komposisjon. De fire har utgitt tre album, og de unge brødrene har gjort suksess på konsertscener over hele Europa, både på jazzfestivaler og jazzklubber.
Allerede som tolvåring mottok Max Agnas «Faschings solistpris», som den yngste noensinne. Suksessen har fortsatt, og nå (ti år senere) har han utgitt fem album og spilt flere turnéer i hele Europa. Max Agnas er en utforskende musiker som finner overraskende og elegante måter å uttrykke seg på innenfor tradisjonelle rammer. Du finner fengslende og stemningsfulle ballader ved siden av rytmiske melodier med jingellignende melodier, ofte med en vri som setter alt inn i et nytt lys.
På «The More I Let the World In» møter vi han på piano (med et lite innslag av synth), sammen med vokalisten Salvador Sobral og perkusjonisten Nils Agnas. Innspillingen er gjort i Musikaliska i Stockholm og i Leksboda i Dalarna, og vi får 12 komposisjoner, først seks for solo piano, før han på to låter får assistanse av Sobral, og på de tre siste blir han assistert av Nils Agnas.
Og han starter med den litt mørke «Like the sun rises and the fog melts away», og allerede fra de første tonene hører vi at vi har å gjøre med en utmerket musiker. Denne komposisjonen har ikke så mye «svensk» i seg som jeg kanskje hadde forventet, men han kommer stadig med små overraskelser, som får oss til å spisse ørene. Musikken er mektig og imponerende, og vi blir sittende og lytte intenst til det han fremfører, og etter kun en låt, frister dette til et gjenhør på konsert.
«More I let the world in, less I take in it» er en «lek» med tangentene, hvor han viser hvilken fremragende pianist han er, med et nærmest ragtime-aktig spill, før låten brer seg ut med det lille ragtime-temaet som basis, og teknikeren Agnas får vist seg fram. Dette er noe danske Jeppe Zeeberg kunne funnet på å spille solo, selv om det ikke er like mye «galskap» i Agnas sitt spill. Deretter følger «A Lisbon Song», hvor jeg føler Bill Evans sitter på skulderen til Agnas, som kjemper for ikke å gå i «Evans»-fella, men strekker seg mot det mer klassiske og lyriske. Og det tar ikke lang tid før han finner «sin plass», og vi får en slags svensk versjon av noe en av de riktig gamle swingpianistene kunne gjort, før vi får «Last moment for a moon», som er en vakker ballade som kunne vært skrevet av Erik Satie.
Deretter får vi «Call me medieval» og vi er tydeligvis inne i den mest lyriske delen av innspillingen. Dette er en slags oppfølger av den forrige låten, og er et relativt enkelt tema som Agnas drodler rundt på en løs og vakker måte, før vi får «Fragments», som er mer klassisk inspirert.
Så får vi de tre komposisjonene med Salvador Sobral (Salvador Vilar Braamcamp Sobral) som vokalist, denne portugisiske vokalisten som gikk bort og vant Eurovision Song Contest i 2017 med den følsomme balladen «Amar Pelos Dois». Jeg visste ikke at det var han før han nærmest kom krypende inn i starten på «O nosso abrigo», og overraskelsen var stor da jeg sjekket hvem denne ytterst følsomme vokalisten var. Jeg har hørt hans vinnerlåt fra Eurovision Song Contest, mest på grunn av hans fantastiske stemme, og her får vi han sammen med en 20-årig, svensk jazzpianist! Coolt! «O nosso abrigo» har ikke altfor mye jazz i seg, men er en følsom ballade hvor Agnas spiller nydelig piano, før vi får den tøffere «Mattias where are you», hvor det er Agnas pianospill som har hovedrollen, men hvor Sobrals vakre stemme kommer inn og roer pianospillet. Men flere ganger forsøker Agnas å få en litt heftigere temperatur inn i låten, og etter hvert gir Sobral etter og Agnas får det som han vil. Dette er nok platens mest eksperimentelle sekvens, og er en spennende reise inn i et musikalsk landskap man relativt sjelden beveger seg inn i.
«Story of a boy» er også med Sobral som vokalist. Dette er en fin popballade, hvor Sobrals følsomme stemme kommer fint til sin rett, før nok en Agnas entrer scenen, nemlig Nils, og hvor han kommer inn i arverekkefølgen vet jeg ikke, men her har han fått ansvaret for perkusjonsarbeidet. Og i låta «Ok for us» legger Nils opp til et litt rocka trommekomp, men hysjes raskt ned av broren (?), og vi får nok en fin komposisjon hvor Max Agnas’ pianospill både er lekent, teknisk briljant og litt eventyrlystent.
I «When it gets red» plukker Max Agnas fram synthen sammen med pianoet, mens Nils Agnas legger et rocka trommespill i bakgrunnen. Vi får et enkelt tema som blir bearbeidet og drodlet med på pianoet med ytterst små innspill fra synthen, mens avslutningslåta, «Birds», er som å ligge ute i en eng på vårparten å høre fuglenes kvitring og lokkende sang mellom trærne, før de på grunn av rocka trommer letter og flyr over til neste skog.
Dette er blitt en fin plate fra en av de mange Agnasene i svensk jazz. Og hans evne til å kombinere god pianojazz med mer klassiske forbilder er spennende. Max Agnas er nok en pianist vi kommer til å høre mye fra i årene som kommer! Og å invitere med Salvador Vilar Braamcamp Sobral inn i prosjektet har vært en åpenbar suksess!
Jan Ganlie
Max Agnas (p, synth), Salvador Sobral (v), Nils Agnas (perc)
