Selv med mange studioalbum og konsertalbum under beltet, og lang fartstid fortsatte Tyner å presse. Enlightenment er ett av de mange anerkjente albumene hans, spilt inn 7. mars 1973, på Festival de Jazz de Montreux. I god spirtuell jazz-stil er første «del» av konserten en tredelt «Enlightenment suite» med delene «Genesis», «The Offering» og «Inner Glimpse». For oss som er svake for mystisk og spirtituell tematikk i jazz er det et lett innsalg.
Etter en kjapp intro er vi i gang med «Genesis», og vi får umiddelbart hørt Azar Lawrence levere til de grader på saksofon. Selv kjenner jeg han nylig fra hans eget spirtituelt orientert album Bridge Into the New Age gitt ut et lite år senere, men synes ikke der at han leverer den samme intensiteten han har her. For dette er utvilsomt jazz fortsatt i Coltrane’s ånd, selv 5-6 år etter hans død. Dessverre havner saksofonen i overkant langt bak i miksen til tider, men det er kanskje like mye fordi McCoy gjennom hele albumet leverer dobbelt opp av vanlig intensitet og volum på pianoet. Mer om det straks.
«The Offering» er omtrent fire minutter med kun piano, og Tyner spiller altså med et så vanvittig trøkk at det høres ut som han høres ut som om han prøver å presse fingrene gjennom tangentene. Og måten han veksler mellom venstre og høyre hånd, og spiller to fullstendig ulike melodier og tempoer får det til å høres som en slags schizofren dialogutveksling. Låta funker som en intro til tredje delen av suiten: «Inner Glimpse», hvor bandet nok en gang leverer et tempo og en intensitet uten sidestykke. Det er vanvittig spennende musikk!
«Presence», som er første låt etter «Enlightenment»-suiten, heller langt mer mot modaljazz og post-bop. Bandet kjører mer standard swing-takter og soloene er ikke fullt så hissige, selv om Tyner stadig bruker rå muskelkraft på pianoet. Saksofonspillet imponerer ikke stort på denne låta, og jeg mistenker at Tyner prøver å drive bandet i en retning som Lawrence ikke helt henger med på, men dette er heldigvis et lite unntak fra hele resten av konserten. I nest siste låt får vi høre litt trommer, bjeller og risting på perkusjon, fulgt av helt nydelig cymbalspill.
Det finnes ingen annen konklusjon annet enn at denne konserten er en nærmest perfekt blanding av spirituell og modal jazz. Det er rikelig med improvisasjon, men Tyner holder allikevel musikerne i skinnet, og selv om Lawrence får herje fritt tar Tyner seg av den sprøeste soloingen på egen hånd. Det er minimalt med pauser, og bandet holder på intensiteten og tempoet fra første til siste note. Med over 70 minutter spilt var nok bandet minst like svette som Tyner er på det stilige albumcoveret. Det er absolutt mulig å minnes alt det McCoy gjorde med Coltrane i dette albumet, både i flyt, intensitet og spiritualtet, men her er det altså pianoet som virkelig brukes til søken etter Enlightenment.
Jeg tror nok mange i publikum den kvelden kanskje oppnådde Enlightenment. Jeg kjenner selv at jeg kanskje skulle tilbragt mer tid før jeg tok for meg dette albumet, men jeg skal nok garantert besøke denne konserten igjen uansett. Hypnotiserende!
[Red. anfører: McCoy Tyner-kvartetten spilte på Kongsberg jazzfestival få dager tidligere i Kongsberg kino. Dobbeltalbumet Enlightenment vekker minner for mange av de som var i kinoen på Kongsberg den dagen!]
Chris Risvik
McCoy Tyner (p, perc), Azar Lawrence (ts, ss), Juni Booth (b), Alphonse Mouzon
