I dagens jazzverden er det ikke altfor mange kvinner som har barytonsaksofonen som hovedinstrument. Men heldigvis er det noen, og Melissa Pipe er en av dem som spiller barytonsaksofonist og fagott, er komponist og arrangør. Hun er bosatt i Montreal, og i tillegg til å lede sin egen kvintett og sekstett, spiller hun jevnlig med jazz, hip hop, populære, indie og klassiske ensembler som frilanser.Hun er en allsidig musiker og komponist, hun har skrevet for smågrupper, kammerensemble, storband og symfoniorkester.
På sin innspilling Of What Remains hører vi henne sammen med hennes sekstett, bestående av henne selv på barytonsaksofon og fagott, Lex French på trompet, Philippe Cõté på tenorsaksofon og bassklarinett, Geoff Lapp på piano, Solon McDade på bass og Mili Hong på trommer. I tilleggg medvirker Michael Sundell på kontrafagott på tre låter.
Det er ikke ofte man hører fagott i jazzsammenheng, og de gangene jeg har hørt fagott som hovedinstrument, har det fortonet seg relativt uvant og fremmed. Men her synes jeg Melissa Pipe leverer mye fint spill. Og det begynner med den korte «Complainte du vent», hvor fagotten fører an i en slags overture. Det går raskt over i «La part des anges» hvor også fagotten fører ordet i en komposisjon som ligger tett på det klassiske, men som er en fin ballade, før B-delen åpner opp for barytonsaksofonen, og jazzballaden kommer tydeligere fram. I den raskere og mer bop-lignende «In Due Time» får vi fint barytonsaksofonspill som sammen med bassen legger det rytmiske grunnlaget under fint trompetspill fra Lex French, før kapellmesteren kommer inn med fint barytonsaksofonspill.
I den stillere «Ici, ainsi» er vi tilbake i mer klassiske toner, med kontrafagotten langt der nede, i en fin låt som endrer landskap seg etter kort tid, og de beveger seg inn i jazzen og den mer «arrangerte», a la noe Gil Evans kunne ha arrangert. Og å få en solo på kontrafagott, er originalt så det holder i en slik jazzsekvens, før vi får «Fragment No. 2», som også kunne vært laget og arrangert av Gil Evans fra tiden med Miles Davis.
I «Apothecium» får vi en fin duo mellom barytonsaksofon og bass i introen, som leder oss inn i et fint og svingende landskap hvor både barytonsaksofon- og trompetsoloen er deilig og tilbakelent.
Deretter får vi den mer klassiske «Complainte du vent (reprise)» en gang til i en litt annen variant, før vi får «Day», en fin ballade hvor jeg spesielt liker pianointroen før de avslutter med «Puudutus» med barytonsaksofonen som førende instrument i en fin ballade, som fikk meg til å tenke på den gamle slägeren «Send In The Clowns».
Jeg synes Melissa Pipe (tenk å hete det når du spiller saksofon og fagott!), har laget en svært hørverdig plate i skjæringspunktet mellom klassisk musikk og jazz i stilen etter Gil Evans. Det er mye fint spill her, særlig fra Pipe selv, som gjennomgående er den førende musikeren.
Jan Granlie
Melissa Pipe (bs, basoon), Lex French (tp), Philippe Cõté (ts, bcl), Geoff Lapp (p), Solon McDade (b) Mili Hong (dr) Michael Sundell (contrabasoon)
