Den amerikanske pianisten Micah Thomas blir betegnet som et fenomen innenfor den amerikanske pianojazzen. Han vokste opp i Columbus, Ohio, og begynte å spille piano «på øret» da han var 2 år, og kort tid etter begynte han privat pianoopplæring. Fra sitt andre år på videregående skole begynte han å spille regelmessig med fiolinisten Christian Howes, og fulgte med på turneer over hele USA, og han var fast med på det årlige Creative Strings Workshop siden 2015. Han dukker også ofte opp med Byron Stripling og Columbus Jazz Orchestra som gjesteartist, og opptrådte med John Clayton og Joshua Redman på deres 45-årsjubileumsturné i 2017. Han har også spilt rundt i Ohio med musikere som JD Allen, Billy Contreras, Eddie Bayard, George Delancey, Cedric Easton og Bobby Floyd.
I 2015 mottok han Jerome L. Greene Fellowship fra Juilliard School Of Music, og fikk sin Master of Music (MM) i 2020. Han spiller nå rundt om både som leder for sine egne grupper og som sidemann til musikere som Immanuel Wilkins, Joel Ross, Lage Lund (som han visstnok har spilt mye med), Melissa Aldana, Etienne Charles, Gabe Schnider, Harish Raghavan, Stacy Dillard og Joshua Redman. Han dukket også opp som gjest med Wynton Marsalis ‘Jazz med Lincoln Center Orchestra i 2017 sammen med Sullivan Fortner, Aaron Diehl og Joel Wenhardt, og som soloutøver på Newport Jazz Festival 2018.
På sin plate «Tide» møter vi han sammen med bassisten Dean Torrey og trommeslageren Kyle Benford, og vi får åtte komposisjoner, som han selv står ansvarlig for, selv om en av låtene har fått den svenske tittelen «Vänta». Platen er innspilt live, med et lite, eksklusivt publikum, og det hele kunne like gjerne vært gjort på New York-klubben Village Vanguard sånn ca. 1963.
Og at den godeste Thomas er inspirert av salige Bill Evans er det ikke mye tvil om. Hans teknikk er tidvis frapperende og spennende. Og for en gammel Evans-fan er det virkelig en opplevelse å høre denne platen. Det er som om man har fått en tidligere ukjent plate med Evans i hendene, for både lydbildet og hvordan han spiller, legger akkorder og improviserer er helt i Bill Evans’ ånd.
Og både bassist Torrey og trommeslager Benford er med på å fullbyrde Evans-sammenligningen. Riktignok er ikke Torrey en like spennende bassist som for ensempel Scott LaFaro eller Benford like god som Paul Motian, men de støtter og pusher Thomas nærmest perfekt hele veien.
I tillegg har Thomas skrevet fine komposisjoner, som passer perfekt inn i det «evanske». Og langt der oppe i jazzens himmel sitter nok Bill Evans tungt over flygelet og smiler når han hører denne platen.
En stor overraskelse, og deilig at man kan få muligheten til å høre en ung pianist som følger tradisjonen etter «mesteren» selv.
Jan Granlie
Micah Thomas (p), Dean Torrey (b), Kyle Benford (dr)
