Michael Barnes kommer egentlig fra Australia, men har bodd lenge i Bergen, hvor han er med i en rekke musikalske prosjekter. Han er musikalsk leder for Bergen Big Band og har nylig vært med på saksofonisten Aksel Ø. Røeds nye plate «Do You Dream In Colours?» på selskapet Is It Jazz?
I oktetten spiller han selv saksofoner og diverse klarinetter, og han har fått med seg mange fra kremen av den bergenske jazzscenen, med saksofonistkollegene Aksel Ø. Røed og Thomas Nøkling, trompeteren Are Ovesen, trombonisten Håvard Kopperstad Funderud, vibrafonisten Ivar Kolve, bassisten Magne Thormodsæter og trommeslageren Øivind Skarbø.
Det starter med «Eeny Meeny Miney No», en låt som like godt kunne vært gjort med Bergen Big Band, men i litt mindre format, hvor det svinger godt av de åtte musikerne, og hvor man legger merke til Barnes fine bassklarinett og Ivar Kolves vibrafon. Det går over i den (nesten) funky «High Roller», som krever adskillig mer rytmisk sans fra musikerne, og hvor alle er med på Barnes idé, ved siden av, over og under Are Ovesens fine trompetsolo, før Røed avleverer en mer enn godkjent saksofonsolo, før bandet legger ut på en intrikat og svingende reise i «mini»-storbandets landskap. «Fanny Adams» er en fin ballade med fint vibrafonspill og fint saksofonspill, både på baryton- og altsaksofon. Dette kunne nesten vært en julesang, slik den er lagt opp melodi- og akkordmessig, selv om platen er innspilt i oktober (2021).
«Dave’s Dilemma» er en hyllest til bassisten Dave Holland, hvor naturlig nok, forventer at det er Thormodsæters bass-spill som får de største utfordringene. Men her får vi en låt med et (kanskje) litt komplisert melodisett, hvor det er mange av musikerne som får «kjørt» seg. En fin låt som passer perfekt for denne oktetten. Funderud avleverer den strålende tenorsaksofonsoloen her, med hele bandet jagende etter i bakgrunnen.
«Mulatu’s Boogie» må være tilegnet Etiopias ukronede jazzkonge, vibrafonist og «oppfinner» av «Ethio-jazzen», Mulato Astatke. Her legges mye av ansvaret på Kolves vibrafon, men vi får også en fin trombonesolo fra Funderud, og en fin barytonsaksofonsolo fra Barnes, og låten har såpass mye Astatke i seg at den (nesten) like godt kunne vært hentet fra hans settliste.
«Peep» er (nesten) som en norsk folkemelodi, med trompeten omtrent som en lur på topp over fint arrangerte blåsere, før vi får en fin bass-solo fra Thormodsæter, og en nydelig klarinettsolo fra Barnes, hvor jeg får en slags Jimmy Giuffre-følelse, før vi får «Woogie», som tar oss inn i storbandlandskapet igjen. Men ikke et helt «streit» storband, men et storbandarrangement hvor musikerne må følge nøye med i alle skiftningene. Her er det kapellmesteren som tar saksofonsoloansvaret, og avleverer en altsaksofonsolo som er ettertenksom og fin, og som bygger seg fint opp,før Kolve får avslutte.
Så avslutter de med «Slinky» – en medium-tempo komposisjon, som sikker forefinnes på settlisten til Bergen Big Band, når Barnes vil utfordre dem rytmisk. En fin låt, med en fin saksofonsolo fra Røed, og med et drivende og godt trommespill fra Skarbø.
Dette er blitt en fin plate med en oktett som har mye «storband» i seg. Og vi får fine komposisjoner fra et band med gode ensemblemusikere og gode solister i alle ledd.
Jan Granlie
Michael Barnes (s, cl), Aksel Ø. Røed (s), Thomas Nøkling (s), Are Ovesen (tb), Håvard Kopperstad Funderud (tb), Ivar Kolve (vib), Magne Thormodsæter (b), Øivind Skarbø (dr)
