
Den amerikanske bassisten Michael Formanek kommer opprinnelig fra San Francisco, men er nÄ sterkt involvert i jazzscenen i New York. PÄ 80-tallet spilte han med musikere som Freddie Hubbard, Joe Henderson, Dave Liebman, Fred Hersch og Attila Zoller, og hans debutalbum som leder var Wide Open Spaces (Enja, 1990), med saksofonisten Greg Osby, fiolinisten Mark Feldman, gitaristen Wayne Krantz og trommeslageren Jeff Hirshfield. I 1992 ga han ut Extended Animation med samme ensemble, bortsett fra at Tim Berne erstattet Osby pÄ saksofon. I 1993 spilte han, Berne og Hirshfield inn albumet Loose Cannon som trio.
Etter dette ledet han sin egen septett med Berne, trompetisten Dave Douglas, treblÄseren Marty Ehrlich, trombonisten Kuumba Frank Lacy, trommeslageren Marvin Smith og pianisten Salvatore Bonafede, og samme Är ble han med i Bernes Bloodcount-ensemble. Og etter det har han vÊrt Ä hÞre i en rekke spennende ensembler, blant annet med Uri Caine, Tony Malaby og, ikke minst den utmerkede trioen Thumbscrew med gitaristen Mary Halvorson og trommeslageren Tomas Fujiwara, som til nÄ har utgitt sju plater, og som er en av salt peanuts*-redaksjonens favoritter.
NÄ mÞter vi han sammen med sin Elusion Quartet, hvor han spiller sammen med saksofonisten Tony Malaby, pianisten Kris Davis og trommeslageren Chess Smith. Innspillingene er gjort i Big Orange Sheep i Brooklyn den 9. desember 2022, og vi fÄr Ätte komposisjoner gjort av Formanek.
Men det blir feil Ä si at dette er Formaneks plate alene. For som bassist er han ikke den som stikker seg altfor mye fram. Han holder seg stort sett bak pÄ scenen med sin bass, men er utvilsomt med pÄ Ä legge fÞringer pÄ det meste av musikken.
Og de starter relativt fritt i «Bury the Lede», fÞr Malaby fÞrer an i den fine «Rewind», hvor Formanek har noen utmerkede taktskifter som minner ikke sÄ rent lite om hvordan Charles Mingus styrte sine band, selv om Formanek ikke er like «voldsom» som Mingus kunne vÊre. Her fÄr vi ogsÄ en fin pianosolo av Kris Davis, en av New Yorks mest spennende pianister om dagen, og hele veien er kompet ytterst godt sammensatt og kommuniserende, med velkjent lÞst og fint trommespill fra Smith og stÞdig bass-spill av kapellmesteren.
I «In Turn» starter det hele relativt fritt, men med Formanek og Malaby i front over et «styrende» pianospill. Her fÄr Malaby virkelig boltre seg i det fri. Men det fine temaet er med pÄ Ä gi Malaby stor plass til Ä «slÄ seg lÞs», fÞr vi fÄr «Rockaway Beach», med litt mer rocka trommer under et fint tema, som musikerne «leker» seg med pÄ fremragende mÄte. Dette er en relativt komplisert lÄt, rent rytmisk, men alle musikerne forstÄr godt hvor Formaanek vil, og selv avleverer han en fin solo over trommer og fint pianokomp fra Davis. Og nÄr Davis kommer inn med en solo som nesten kan hÞres asiatisk ut, fÄr lÄta en ny dimensjon som gjÞr den godt, fÞr Malaby tar oss tilbake til gatene i Brooklyn med en strÄlende tenorsaksofonsolo.
Deretter fĂžlger «Cracked Bells», en mer eksperimentell ballade, «Entropy» med energisk bass-spill i introenover Smiths ledige trommespill, fĂžr Formanek «tar grep» og inviterer Malaby inn i det gode selskap med fint spill. SĂ„ melder ogsĂ„ Davis seg pĂ„. Og vi fĂ„r et tema fra saksofon og piano over kompet som blir en slags Mingus a la 2022. Deilig! Et relativt enkelt tema hvor bass og trommer lager en slags kontrasterende figur som fungerer strĂ„lende. Deretter fĂžlger den mer komplekse «Donât Think So», hvor musikerne er helt framme pĂ„ tuppa for Ă„ telle seg fram til akkurat der de skal komme inn. Etter det komplekse temaet gĂ„r de over i en friere sekvens, hvor saksofonspillet minner om noe av den mer avanserte musikken vi fikk fra Jan Johansson â sĂŠrlig er det sopransaksofonlyden som fĂ„r meg til Ă„ tenke pĂ„ akkurat det, og den friere improviseringen og Kris Davis utmerkede spill. SĂ„ avrunder de denne ytterst spennende utgivelsen med «Gone Home», med Smiths vibrafon i starten, og nydelig balladespill av Davis, etterfulgt av en fin sopransaksofonsolo fra Malaby (som innimellom hĂžres ut som en obo).
I Brooklyn har man i mange Är vÊrt helt der framme i utviklingen av den kreative jazzen. Det er nÊrmest sÄ man kan hÞre at det dreier seg om musikere fra bydelen. Og det gjelder ogsÄ musikken pÄ denne utgivelsen. For det er noe med lydbildet og det kollektive som er sÄ spesielt pÄ en del plateutgivelser fra Brooklyn-baserte musikere. Bandene lÄter utrolig samspilte (dette er, sÄ vidt jeg vet, kvartettens andre plateutgivelse), og mange av dem har et musikalsk uttrykk som de har felles og som kjennes igjen i en rekke bandprosjekter derfra. Og denne utgivelsen fra Michael Formanek og hans gode venner, er en strÄlende, tett, variert og spennende utgivelse fra start til mÄl, og er med pÄ Ä gjÞre Brooklyn-jazzen til en enda sterkere «merkevare» i den amerikanske og internasjonale jazzen.
Jan Granlie
Michael Formanek (b), Tony Malaby (ts, ss), Kris Davis (p), Ches Smith (dr, vib)