Den amerikanske bassisten Michael Formanek kommer opprinnelig fra San Francisco, men er nå sterkt involvert i jazzscenen i New York. På 80-tallet spilte han med musikere som Freddie Hubbard, Joe Henderson, Dave Liebman, Fred Hersch og Attila Zoller, og hans debutalbum som leder var Wide Open Spaces (Enja, 1990), med saksofonisten Greg Osby, fiolinisten Mark Feldman, gitaristen Wayne Krantz og trommeslageren Jeff Hirshfield. I 1992 ga han ut Extended Animation med samme ensemble, bortsett fra at Tim Berne erstattet Osby på saksofon. I 1993 spilte han, Berne og Hirshfield inn albumet Loose Cannon som trio.
Etter dette ledet han sin egen septett med Berne, trompetisten Dave Douglas, treblåseren Marty Ehrlich, trombonisten Kuumba Frank Lacy, trommeslageren Marvin Smith og pianisten Salvatore Bonafede, og samme år ble han med i Bernes Bloodcount-ensemble. Og etter det har han vært å høre i en rekke spennende ensembler, blant annet med Uri Caine, Tony Malaby og, ikke minst den utmerkede trioen Thumbscrew med gitaristen Mary Halvorson og trommeslageren Tomas Fujiwara, som til nå har utgitt sju plater, og som er en av salt peanuts*-redaksjonens favoritter.
Nå møter vi han sammen med sin Elusion Quartet, hvor han spiller sammen med saksofonisten Tony Malaby, pianisten Kris Davis og trommeslageren Chess Smith. Innspillingene er gjort i Big Orange Sheep i Brooklyn den 9. desember 2022, og vi får åtte komposisjoner gjort av Formanek.
Men det blir feil å si at dette er Formaneks plate alene. For som bassist er han ikke den som stikker seg altfor mye fram. Han holder seg stort sett bak på scenen med sin bass, men er utvilsomt med på å legge føringer på det meste av musikken.
Og de starter relativt fritt i «Bury the Lede», før Malaby fører an i den fine «Rewind», hvor Formanek har noen utmerkede taktskifter som minner ikke så rent lite om hvordan Charles Mingus styrte sine band, selv om Formanek ikke er like «voldsom» som Mingus kunne være. Her får vi også en fin pianosolo av Kris Davis, en av New Yorks mest spennende pianister om dagen, og hele veien er kompet ytterst godt sammensatt og kommuniserende, med velkjent løst og fint trommespill fra Smith og stødig bass-spill av kapellmesteren.
I «In Turn» starter det hele relativt fritt, men med Formanek og Malaby i front over et «styrende» pianospill. Her får Malaby virkelig boltre seg i det fri. Men det fine temaet er med på å gi Malaby stor plass til å «slå seg løs», før vi får «Rockaway Beach», med litt mer rocka trommer under et fint tema, som musikerne «leker» seg med på fremragende måte. Dette er en relativt komplisert låt, rent rytmisk, men alle musikerne forstår godt hvor Formaanek vil, og selv avleverer han en fin solo over trommer og fint pianokomp fra Davis. Og når Davis kommer inn med en solo som nesten kan høres asiatisk ut, får låta en ny dimensjon som gjør den godt, før Malaby tar oss tilbake til gatene i Brooklyn med en strålende tenorsaksofonsolo.
Deretter følger «Cracked Bells», en mer eksperimentell ballade, «Entropy» med energisk bass-spill i introenover Smiths ledige trommespill, før Formanek «tar grep» og inviterer Malaby inn i det gode selskap med fint spill. Så melder også Davis seg på. Og vi får et tema fra saksofon og piano over kompet som blir en slags Mingus a la 2022. Deilig! Et relativt enkelt tema hvor bass og trommer lager en slags kontrasterende figur som fungerer strålende. Deretter følger den mer komplekse «Don’t Think So», hvor musikerne er helt framme på tuppa for å telle seg fram til akkurat der de skal komme inn. Etter det komplekse temaet går de over i en friere sekvens, hvor saksofonspillet minner om noe av den mer avanserte musikken vi fikk fra Jan Johansson – særlig er det sopransaksofonlyden som får meg til å tenke på akkurat det, og den friere improviseringen og Kris Davis utmerkede spill. Så avrunder de denne ytterst spennende utgivelsen med «Gone Home», med Smiths vibrafon i starten, og nydelig balladespill av Davis, etterfulgt av en fin sopransaksofonsolo fra Malaby (som innimellom høres ut som en obo).
I Brooklyn har man i mange år vært helt der framme i utviklingen av den kreative jazzen. Det er nærmest så man kan høre at det dreier seg om musikere fra bydelen. Og det gjelder også musikken på denne utgivelsen. For det er noe med lydbildet og det kollektive som er så spesielt på en del plateutgivelser fra Brooklyn-baserte musikere. Bandene låter utrolig samspilte (dette er, så vidt jeg vet, kvartettens andre plateutgivelse), og mange av dem har et musikalsk uttrykk som de har felles og som kjennes igjen i en rekke bandprosjekter derfra. Og denne utgivelsen fra Michael Formanek og hans gode venner, er en strålende, tett, variert og spennende utgivelse fra start til mål, og er med på å gjøre Brooklyn-jazzen til en enda sterkere «merkevare» i den amerikanske og internasjonale jazzen.
Jan Granlie
Michael Formanek (b), Tony Malaby (ts, ss), Kris Davis (p), Ches Smith (dr, vib)
