Akkurat i det jeg er i ferd med å avskrive ECM som et interessant plateselskap, så kommer en ny plate med bassisten Micheal Formanek, og nesten alt er tilgitt.
Michael Formanek kommer fra San Francisco, men har tilhold i New York, hvor han er bltt en viktig del av det «nye» jazzmiljøet med utspring i Brooklyn.
Han har opp gjennom årene spilt med blant andre Freddie Hubbard, Joe Henderson, Dave Liebman, Jane Ira Bloom, Uri Caine, Lee Konitz, Mingus Big Band og Tim Berne, for å nevne noen få.
På sitt Kolossus-prosjekt, har han satt sammen et større ensemble for å tolke hans melodier i en litt ny kontekst. I bandet har han samlet kremen av Brooklyn-musikerne under ledelse av Mark Helias, og vi får tre hovedstykker, eller verk, hvorav flere er delt inn i satser og deler.
Det starter med den orkestrale «The Distance», hvor orkesteret presenterer seg, og vi får en solo av saksofonisten Brian Settles, før «Exoskeleton Prelude» overtar, med en strålende bass-solo av Formanek, og med pianisten Kris Davis i en viktig rolle, både som frontmusiker og solist. Det hele er ettertenksomt og nedpå, og vi, nok en gang, et innblikk i Kris Davis fine pianospill og Formaneks evne til å lage stor musikk.
Deretter får vi hovedverket «Exoskeleton» i åtter deler fordelt på fire satser.
Musikken blir en slags blanding av symfonisk musikk og jazz for et større ensemble, hvor orkesteret nesten er i nærheten av noe av det man har fått høre fra Gil Evans opp gjennom årene, med gode solister.
«Exoskeleton Part 1 – Impenetrable» starter i skikkelig Gil Evans-stil, med heftige blådere som legger et rytmisk teppe over det hele. Vi får en helt ok altsaksofonsolo fra Loren Stillman og en fin trommesolo av Tomas Fujiwara.
Resten av platen er viet verket «Exoskeleton», hvor musikken varierer som var det filmmusikk, eller et større verk av Gil Evans. Formanek har skrevet et stort verk, som man nok ikke kan regne med å få høre på klubb eller festival her i Norden, men det hadde vært fint, for verket er originalt i sin form, og spennende i sine melodiske variasjoner og solistinnslag.
Innimellom swinger det også upåklagelig, og de enkelte solister gjør en flott innsats hele veien.
Av solistene merker vi oss spesielt altsaksofonisten Loren Stillman, pianisten Kris Davis, tenorsaksofonisten Chris Speed, gitaristen Mary Halvorson og, selvsagt, bassisten Michael Formanek selv.
Med «Exoskeleton» har Formanek skrevet sitt viktigste verk, som kan bli stående igjen i jazzhistorien som et verk på linje med de største. For her har han mestret det kunststykke å lage musikk og velge musikere som passer perfekt til hverandre. Bra!
Jan Granlie
Loren Stillman (as), Oscar Noriega (as, cl, bcl), Cjris Speed (ts, cl), Brian Settles (ts, fl), Tim Berne (bs), Dave Ballou (tp), Ralph Alessi (tp), Shane Endsley (tp), Kirk Knuffke (tp), Alan Ferber (tp), Jacob Garchik (tb), Ben Gerstein (tb), Jeff Nelson (btb, cbtb), Patricia Brennan (mar), Kris Davis (p), Mary Halvorson (g), Michael Formanek (b), Tomas Fujiwara (dr), Mark Helias (cond)
