For mange av oss som har fulgt med på den internasjonale jazzscenen siden 70-tallet, huskes nok trompeteren og komponisten Michael Mantler best fra sitt samarbeid på mange plater med Carla Bley. Han kommer opprinnelig fra Wien i Østerrike, men det er i det amerikanske jazzmiljøet han har satt størst spor. På begynnelsen av 1960-tallet var han student ved musikkhøgskolen og universitetet i Wien, og konsentrerte seg om trompet og musikkvitenskap. Og han fortsatte studiene ved Berklee College of Music i Boston. I 1964 flyttet han til New York City og begynte i Jazz Composers Guild med Roswell Rudd, Archie Shepp og Cecil Taylor. Han grunnla «Jazz Realities»-kvintetten med Carla Bley og turnerte i Europa med Steve Lacy. Etter at Jazz Composers Guild ble oppløst, startet han Jazz Composer’s Orchestra Association (JCOA), hvor formålet var å gi et utløp for nye orkestrale jazzkomposisjoner. Han utga sine to første player i 1966, «Communication» (Fontana» og «Jazz Realities» (Fontana) med Steve Lacy og Carla Bley, før han i 1968, kom med innspillingen «The Jazz Composer’s Orchestra», med Cecil Taylor, Don Cherry, Roswell Rudd, Pharoah Sanders, Larry Coryell og Gato Barbieri som solister. Noe av denne musikken ble også fremført under «Long Concerts» på Electric Circus i New York i 1969. Problemene med uavhengig distribusjon av orkesterets plateselskap førte til at han dannet New Music Distribution Service (som en avdeling av JCOA) i 1972, en organisasjon som skulle betjene mange uavhengige plateselskaper i nesten tjue år. Mantler og Bley startet sitt eget selskap, WATT, som var et plateselskap, innspillingsstudio og musikkutgiver. På midten av 70-tallet sluttet både orkester og distributør med sine aktiviteter.
Mantler spilte inn mange soloalbum med varierende instrumentering og personell, og la vekt på arbeidet hans som komponist i stedet for som bandleder. Han dukket sjelden opppå konserter, men konsentrerte seg om å komponere og spille inn. Han spilte inn «Something There» med strykerne i London Symphony Orchestra og flere album ved å bruke tekstene til forfatterne Samuel Beckett («No Answer», 1974), Harold Pinter («Silence», 1977) og Edward Gorey («The Hapless Child», 1976), en strålende plate med Robert Wyatt, Terje Rypdal, Carla Bley, Jack DeJohnette og Steve Swallow.
Albumet «Many Have No Speech» fra 1987 inneholdt sanger på engelsk, tysk og fransk som var basert på poesien til Samuel Beckett, Ernst Meister og Philippe Soupault, med vokal av Jack Bruce, Marianne Faithfull og Robert Wyatt. Og fra 1977 til 1985 var han også medlem av Carla Bley Band, som turnerte mye over hele Europa, USA og Japan, i tillegg til at han dukket opp på alle bandets innspillinger. Etter det har det jevnlig kommet plateinnspillinger fra Mantler, ofte med en kombinasjon av jazz og mer «kunstmusikk».
Plateselskapet sier følgende om hans nye prosjekt: «Ved å utvide konseptet som ble initiert med hans kritikerroste «Jazz Composer’s Orchestra Update»-album, som av Down Beat ble beskrevet som «ganske fantastisk», omarbeider han på «Coda» musikk fra flere faser av karrieren».
På «Coda» former han noen av sine favorittlåter til nye musikalske suiter, hvor man skal ha god kjennskap til hans tidligere plateproduksjon for å gjenkjenne, her fremført av et orkester bestående av både jazz- og klassiske spillere.
Inspirasjonen er hentet fra en rekke av hans tidligere album, mye mer enn at han fremfører et slags «Best Of»-album, og platen ble innspilt i Wiens Porgy & Bess Studio i september 2019.
Og det er en solid gjeng musikere han har invitert med på innspillingen, og i oppsettet finner vi blant andre den svenske, men nå danske gitaristen Bjarne Roupé, som har samarbeidet med Mantler på flere prosjekter, og med Mantler både som komponist og trompeter teller bandet nesten 30 musikere.
Og vi får fem komposisjoner, og bandet blir ledet av dirigenten Christoph Cech. Og de starter med «TwoThirteen Suite», og vi merker raskt at det er noen år siden vi har fulgt musikken til Mantler tett. For dette er musikk som har fjernet seg betydelig fra den friske jazzen han var eksponent for, og den har beveget seg mye over i den nyere, klassiske musikken. Men det er ingen av oss som har vondt av å høre slik musikk, og helt fra start synes jeg dette er spennende og interessant. Og den som bidrar med musikk som ligger innenfor jazzbegrepet i denne låta, er nok Roupés gitarsolo og underlaget den skaper, hvor musikerne nærmest blir tvunget til å nærme seg den moderne jazzen.
Og derfra og ut, er det det klassiske som dominerer. I andresporet, «Folly Suite» får vi Mantler som hovedsolist, i en solo som er kreativ og fin, og som beviser at han fremdeles har jazzen i blodet, før vi får «Alien Suite», som på mange måter tar oss litt tilbake til tiden hvor Robert Wyatt la sin utrolig fine stemme på toppen av komposisjonene, som på «The Hapless Child», og trompetspillet til Mantler er også her fremtredende.
Jeg er ikke sikker på om jeg helt klarer å bli fortolig med denne blandingen av jazz og klassisk. Men etter å ha hørt gjennom platen en rekke ganger, faller det mer og mer på plass. Og særlig liker jeg Mantlers trompetsolier sammen med Bjarne Roupés fine gitarspill. De andre blir litt anonyme i sammenhengen, og de fremstår mye mer som orkestermusikere enn som solister slik vi kjenner det fra jazzen.
I «Cerco Suite» beveger de seg inn i et landskap som godt kunne vært gjort av Gil Evans om han hadde fått være blant oss i dag, eller noe som kan minne om Palle Mikkelborgs mesterverk «Aura» med Miles Davis, mens avslutningen, «HideSeek Suite», som blir søkende, og som kanskje skulle vært plassert lenger frem på settlisten, og ikke som avslutningsspor. Til det synes jeg den blir litt som «søkende» og litt ufokusert – i alle fall for mine ører som er mer innstilt på jazzfrekvensen.
Men det er en interessant innspilling Mantler har gjort, selv om jeg ikke synes den når opp til flere av mesterverkene, særlig fra 70-tallet. Men det kommer selvsagt an på ørene som hører, og det skal bli spennende å lese hva anmeldere som er mer inne i de klassiske orkesterverkene skriver om denne utgivelsen.
Jan Granlie
Michael Mantler (tp), Leo Eibensteiner (fl), Peter Tavernaro (onoe), David Lehner (cl), Fabian Rucker (bcl), Christoph Walder (frh), Daniel Riegler (yb), Simon Teurezbacher (tuba), Johanna Lewis (vio), Ulrike Greuter (vio), Diane Pascal (vio), Tomas Novak (vio), Simon Frick (vio), Maximilian Bratt (vio), Magdalena Zenz (vio), Emily Stewart (vio), Simon Schnellnegger (viola), Anna Magdalena Siakala (viola), Daniel Moser (viola), Tamara Stajner (viola), AAsja Valcic (c), Arne Kircher (c), Tibor Kövesdi (b), Philipp Klanberger (b), Bjarne Roupé (g), Maximilian Kanzler (vib, marimba), David Helbock (p)
