Det portugisiske selskapet Clean Feed må virkelig ha tro på at den slovenske pian isten Miha Gantar er det helt nye, stor innenfor jazzen. Derfor har de like godt utgitt en boks med fem CDer med pianisten, en solo, en duo, en trio, en kvartett og en med stort ensemble.
Den Amsterdam-bosatte pianisten og komponisten Miha Gantar har en veldig personlig og veldig bred idé om sin musikk. I coverteksten skriver den amerikanske trompeteren Nate Wooley følgende om denne boksen: «In our modern times, we frame the process of making art in terms of consistent, capitalist growth. We think of creative progress as linear—to achieve is to reach toward the future; failing is to fall back into the past. We have been taught to create, consider, and critique art based on a timeline, and our narrative, as artists and audience, is neatly plotted out by revelations-perannum. The creative mind is three-dimensional, however, a constantly evolving field. That we put pressure on documents to represent the whole of what we are thinking stultifies the understanding of what it is to think, what it is to be human. In order to grasp a musician’s ideas, we would be best served by playing all of their sound-objects simultaneously to replicate the simultaneous push-andpull of their influences. What you hold here is special, as close as an object can come to giving us that kind of insight to the broad expanses within a single musical aesthetic. It is not a purist’s document; it’s too human and intimate for that. In all, the chance to experience Miha Gantar’s ideas all together like this feels right; it provides an insight into a complete mind».
Og Gantar er, uten tvil en original kunstner i behandlingen av pianoet. På den første platen, som har fått tittelen «Origins Of The Pure», får vi to låter, «To Be is to Generate» og «A Matter of Perspective». Og gjennom de drøyt 50 minuttene møter vi en pianist som har mye å melde. Hans spill er originalt og spennende, og mye av de han fremfører ligger i grenselandet mellom frittgående jazz, et snev av klassisk og noe som nesten kan ligne på barnesanger. Han bruker pianoet for alt hva det er verdt, innenfor den moderne behandlingen av det, og innimellom føler jeg han har et nært slektskap til pianisten Kaja Draksler, som også kommer fra Slovenia, og som har hatt sine år i Amsterdam. Men han er allikevel original i sitt solospill, noe jeg tror har sin bakgrunn i folkemusikken i hans hjemland, og at han av og til lengter hjem. Men gjennom hele denne soloplaten spiller han lekent og lett, og det kan nesten høres at han koser seg ved flygelet i Bimhuis.
Men det høre som han blir tatt godt vare på i Amsterdam, siden to av platene er gjort i den fine klubben Bimhuis, soloplaten og trioplaten. De andre er gjort i Power Sound Studio.
På platen som har fått tittelen «Songs and Serenades» samarbeider han med vokalisten Marta Arpini. Hun har selv utgitt platen «I Am a Gem», er fra Nederland, og var en av vinnerne av Keep an Eye the Records i 2020. Hun er fascinert av komponister og singer/songwriters som Elliott Smith, Adrianne Lenker, Dirty Projectors, Kalbells, Rufus Wainwright, Chris Weisman, Ryan Power, Nick Drake og Tōth, pluss instrumentalister som Bill Frisell, Duke Ellington, Skúli Sverrisson, Jon Brion, René Aubry og Brad Mehldau. Hun synger på et litt «slepent» vis, og sammen med Gantar skaper de en nær og følsom musikk, hvor pianospillet går fint sammen med vokalen. Men vokalen blir litt for ofte litt for «slepen», etter min smak. Hun føyer seg godt inn sammen med en del andre, nyere vokalister, men innimellom, som fore eksempel i låten «I carry Your Heart», streifer de innom noe som, tidvis, kan minne litt om Radka Toneffs samarbeid med Steve Dobrogosz på den enestående innspillingen «Fairytales».
På tredjeplaten, «A Portrait Of The Imaginary», som også er innspilt i Bimhuis, møter vi Gantar sammen med bassisten Tijs Klaassen og trommeslageren Tristan Renfrow, og vi får en lang låt som har fått samme navn som platen. Klaassen har studert med Ernst Glerum, Frans van der Hoven, Ruud Ouwehand, og klassisk bass-spill med Peter Leerdam, og han har tatt timer med blant andre Ron Carter og Ben Street i New York, og han har spilt med en rekke nederlandske musikere, samt gjort to plater i eget navn.
Trommeslageren Tristan Renfrow har de senere årene dukket opp på flere spennende innspillinger fra Nederland, blant annet Orquestra del tiempo perdido, Bugpowder (med Tobias Klein, Jeroen Kimman og Jasper Stadhouders), New Dog, Herman Fraanje Trio med Fredrik Ljungkvist, og bandet Prepare Move Finnish (med bassisten Luc Ex og vokalisten Annelie Koning)
Å spille piano i en trio, rever gjerne litt mer enn å spille solo og duo med en vokalist. Her hviler det minst like stort ansvar på pianisten, i tillegg til at han må forholde seg til både en bassist og en trommeslager, og helst bør alle tre kommunisere på en måte som gjør musikken til en helhet.
Her kan det se ut som produksjonen har fått litt av en utfordring, i og med at det er en lang låt, innspilt over tre dager i Bimhuis (5., 6. og 12. april 2021).
Musikken starter nede i en melankolsk stemning hvor bassen legger en enkel bassgang som Gantar «kommenterer» og legger seg på. Trommeslageren kommer bare tidvis med innspill, og jeg hadde egentlig håpet og regnet med at musikken skulle utvikle seg og «bre seg utover» etter hvert, men det tar lang tid før det skjer så veldig mye spennende. Og når det skjer, er det fra trommeslageren utviklingen kommer. Det kan nesten høres ut som han er enig med meg, og gidder ikke lenger bare være i den samme stemningen. Men de andre er ikke villige til å endre stort på konseptet, noe som gjør at alt faller raskt til ro igjen, og jeg blir litt utålmodig og vil at noe skal skje. Men den lille bass-strofen går igjen hele veien, med minimalistisk pianospill, og kun noen få, etterlengtede innspill fra trommeslageren. Om denne trioinnspillingen skal nytes fullt og helt, skal man ha god tid, sette seg ned i godstolen, mutters alene, med et godt glass, og ståsette seg for den neste timen. Jeg ble rett og slett rastløs av å sitte å vente på at noe spennende skulle skje, første gang jeg lyttet meg gjennom platen, og det ble ikke noe bedre den andre gangen jeg forsøkte, dessverre.
På den fjerde platen, som har fått tittelen «Polymorphic Realities», skjer det heldigvis noe. For her får vi Gantar sammen med trommeslagerne Gerry Hemmingway og Christian Lillinger og trompeteren Axel Dörner, tre av de friskeste frittgående jazzmusikerne i Europa i dag.
Og her får ikke Gantar lov til å legge seg på det melankolske og minimalistiske. Til det har han invitert med to trommeslagere som ikke lar seg stoppe. Og allerede i åpningssporet, «Point of Departure», er de to helt framme på tuppe for å pushe Dörner og Gantar framover. Men de får ikke «styre butikken» hele veien. I andresporet, «Point of Divergence», får Gantar viljen sin, og legger seg på et melankolsk leie i starten. Men man kan høre trommeslagerne kjempe med seg selv for å holde seg i ro. Gantar forsøker å holde seg i det melankolske og rolige også i tredjesporet «Point of No Return», men her legger begge trommeslagerne tyngden til, og «frisker opp» musikken på en fin måte. Dörner er bare tidvis inne med trompeten, og bruker mest tid på å «leke» med elektronikken. Men Gantar «tvinges» nærmest til å bevege seg litt ut av det melankolske, og etter hvert blir låten friskere. Og vi legger merke til det fine trommespillet fra de to, hvor Lillinger er den mest aktive og pådrivende. I fjerdesporet, «Paradigm Shift», går det også relativt rolig for seg, og den lille vokalen som dukker opp, tror jeg må være Hemmingway.
Det merkelige med denne platen er, at Gantar klarer å holde de andre musikerne «i tømmene», nesten hele veien. I sjettespopret, «Point of Inflection» skjer det noe. Pianospillet er også her relativt mollstemt, men blir pushet relativt kraftig av de to trommeslagerne, og Dörners trompet, selv om det kan høres at han godt kan akseptere det litt melankolske. Men Gantar tar grep her, og serverer ytterst kreativt pianospill, før det tas ned igjen i «Polymorphic Realities», som blir i meste laget meditativt for meg, før de avslutter med «Unmasked, Unbound, Uncharted», hvor trommeslagerne hiver seg på fra start, og legger et heftig grunnlag for Gantars pianospill. Her er det i første rekke Lillingers «duracell»-aktige hurtigspill som regjerer, noe som alltid er en fryd å lytte til, før Dörner kommer inn som en surrende veps på trompeten. En forfriskende avslutning på en litt for melankolsk plate fra de fire.
På den siste platen, «Alternative History Of The Future», får vi Gantar sammen med hans store ensemble. Dette er et ensemble hvor han har invitert med 13 musikere, alle relativt ukjente navn for meg, og da jeg satte på denne første gangen var jeg ytterst skeptisk, etter å ha lyttet meg gjennom de fire første CDene. Men det starter ytterst friskt, i en kort sekvens som nesten høres ut som avslutningen på en annen låt, før Gantar og bassistene kommer inn og vi får «Dream Sequence No. 5 – Alternate History Of The Future». Og etter den ytterst friske starten, hvor jeg frisknet kraftig til, roer det seg, og vi får «typisk» Gantar-musikk – melankolsk, litt minimalistisk, men adskillig mer spennende enn mye av det vi har hørt tidligere. Han har alliert seg med ytterst dyktige musikere, hvor Joris Roelofs på bassklarinett leverer en strålende solo tidlig i forløpet.
Dette er et stort ensemble jeg mer enn gjerne skulle ha hørt, for eksempel på Bimhuis. For her skjer det mye spennende og detaljert i alle ledd gjennom mesteparten av de drøyt 30 minuttene låten varer. Vi får små solier fra flere av musikerne, som bidrar til et hele som fascinerer. Og Marta Vilacas fløytesolo 1/3 inn i den relativt frie improvisasjonen, kunne nesten vært tatt ut av de mer frie filmkomposisjoner fra 60- og 70-tallet. De fleste musikerne bidrar med små innsmett av solier, og hele veien er det en helhet over verket som fascinerer. Og denne femte og siste platen er den absolutt mest spennende etter min smak.
Clean Feed har her virkelig slått på strotromma, og satset stort på pianisten Miha Gantar. Og hvis det kan hjelpe han i å få en karriere er det bra. Jeg synes kanskje det er blitt litt for mye av det melankolske, og triodelen burde vært strammet solid inn. Men fra førsteplaten som solo til den femte med stort ensemble, er det en naturlig utvikling, som forklarer hva slags musiker Miha Gantar er.
Jan Granlie
Miha Gantar (p), Marta Arpini (v), Tijs Klaassen (b), Tristan Renfrow (b), Axel Dörner (tp, elec), Gerry Hemmingway (dr, perc, harm, kazoo), Christian Lillinger (dr), Maripepa Contreras (oboe), Ben van Gelder (as), Mafalda Oliveira (as, bs), Gideon Tazelaar (ts), Joris Roelofs (bcl), Eric Rojas (cl, bcl), Marta Vilaca (fl), Peter Mullen (frh), Bruno Calvo Anillo (tp), Alessandro Fongaro (b), Willem Romers (dr, perc)
