
Mike Pride er en amerikansk, New York City-basert trommeslager, perkusjonist, komponist, improvisator og noen ganger vokalist, og pedagog, Han er kjent for, i motsetning til tittelen pÄ dette albumet, det store antallet band han spiller med, og han har et betydelig rykte i en rekke musikalske miljÞer rundt om i verden, og han blir omtalt som en som stÞtter seg like mye til saksofonlegenden Anthony Braxton som til politiske punkband som MDC (Millions of Dead Cops). Disse pÄvirkningene og utallige andre kommer stadig fram i hans musikk, men strÞmmen av ideer er sÄ kontinuerlig at albumet aldri fÞles som noe tilgjort eller kunstig.
Han er fĂždt og oppvokst i Maine, men han har hatt base i New York City siden 2000. For tiden spiller han mye solo, leder jazzkvartetten From Bacteria To Boys, Drummer’s Corpse med 7 trommeslagere og pianotrioen I Hate Work, som tolker lĂ„ter fra Prides tidligere band og flere av hardcore legendene. Han leder ogsĂ„ ensemblene Pulverize The Sound (med Peter Evans og Tim Dahl) og Period (med Charlie Looker og Chuck Bettis). Han er kjent for sin evne til Ă„ utmerke seg i et bredt spekter av sjangere og ensembler. Han har jobbet med «alle», fra Anthony Braxton til punklegendene Millions Of Dead Cops, turnert mye pĂ„ de fleste kontinenter, dukket opp pĂ„ mer enn 100 innspillinger, og har vĂŠrt pĂ„ turnĂ© med komikeren Amy Schumer med Jason Steins Locksmith Isidore. En kort liste over noen av hans samarbeidspartnere inkluderer Mick Barr, Tim Berne, Eugene Chadbourne, Nels Cline, Andrew D’Angelo, Trevor Dunn, Dynamite Club, Peter Evans, Charles Gayle, Milford Graves, Drew Gress, Mary Halvorson, Nona Hendryx, Jon Irabagon, Brad Jones, Haino Keiji, Kirk Knuffke, George Lewis, Frank Lowe, Tony Malaby, Butch Morris, Joe Morris, William Parker, Marc Ribot, Matana Roberts, Herb Robertson, Jamie Saft, Sonny Simmons, Nate Wooley, Otomo Yoshihide og John Zorn.
PÄ «I Hate Work» mÞter vi han sammen med pianisten Jamie Saft og bassisten Brad Jones, og de starter overraskende «mykt» med «Corporate Death Burger», som nesten kunne vÊrt hentet fra settlisten til pianisten Bill Evans. Her er det Saft som spiller hovedrollen i en fin og tilbakelent lÄt som hÞres mer ut som den er laget i 1964 enn nÄ. Denne komposisjonen er i likhet med flere av lÄtene i utgangspunktet skrevet for MDC av Ron Power, men her tolket som en neddempet og fin jazzlÄt.
Andresporet, «Business On Parade» er ogsÄ skrevet for MDC av Ron Power og Dave Dictor, men her har de beveget seg lenger inn i det friere landskapet, og de har fÄtt assistanse av gitaristen Mike Barr, som legger et relativt heftig gitarspill i front. Etter en relativt «streit» intro, beveger de seg inn i et helt annet landskap hvor de frie improvisasjonene virkelig fÄr rotfeste. Her fÄr Saft virkelig kjÞrt seg, og musikalsk fÞler jeg dette kunne vÊrt noe Frank Zappa kunne gjort sammen med for eksempel John Zorn. Heftig, men under en viss kontroll.
«Americaâs So Straight» fĂ„r vokalbidrag av JG Thirlwell, og er en slags punk/jazzete versjon av noe Tom Waits kunne gjort, hvor Saft blir den fĂžrende med fint pianospill under, over og ved siden av vokalen. Jones avleverer ogsĂ„ en fin bass-solo, og vi befinner oss plutselig i et helt annet, musikalsk landskap enn tidligere.
SĂ„ fĂžlger Powers ballade «And So You Know», som er en fin liten sak hvor de tre er tilbake i jazzavdelingen a la tidlig 50-tall, fĂžr vi er over i Dave Dictors «Dick For Brains», hvor det swinger fint av et stĂždig komp under en litt «corny» mellotron â Sun Ra â Youâre back?
«Gready And Pathetic» er ogsÄ skrevet av Power, og er en slags harselas over de amerikanske croonere, med Sam Mickens som vokalist, Barr pÄ gitar og et relativt originalt komp i bakgrunnen, hvor sÊrlig bass og trommer utmerker seg. Den utvikler seg til en herlig «parodi», med originalt hurtigspill av Barr pÄ gitar over et slags crooner-komp fra Saft, mens trommer og bass raser av gÄrde.
«Annie Olivia» er gjort av Pride, og er en, i utgangspunktet, rolig ballade, men hvor Prides trommer nÊrmest raser av gÄrde i sitt eget tempo, mens «Dead Cops», ogsÄ skrevet av Power, serveres i en fin og swingete jazzversjon, fÞr vi fÄr Prides «She Wants A Partner With A Lust For Life», platens lengste (8:57) som Pride selv stÄr ansvarlig for, selv om jeg tror alle tre musikerne har vÊrt med pÄ Ä utforme den litt snodige lÄten. Og dette er platas mest dramatiske spor. Her fÄr vi, pÄ mange mÄter, en slags oppsummering av Prides musikalske liv, i en lÄt, og som med mellotronen skaper et slags strykerteppe i bakgrunnen, som gjÞr dette til noe helt annet enn det foregÄende.
SÄ avslutter de med tittelsporet «I Hate Work» med Dave Dictor som vokalist, en lÄt som er skrevet av Power, Dictor og Al Schultz. Dette er en fin jazzlÄt med en tekst om Ä hate arbeidet, med en fin trommesolo fra Pride, og som er en fin avslutning pÄ en ytterst variert og litt merkelig plate.
Etter Ä ha lyttet meg gjennom denne innspillingen noen ganger lurer jeg egentlig pÄ hva som har skjedd med den opprÞrske punken. For det meste av det vi fÄr hÞre her er mer et tilbakeblikk pÄ jazzens 60-tall og litt flÞrting med originale musikere som Tom Waits og Captain Beefeart, et godt blikk til Frank Zappas musikalske filosofi, og jazzede versjoner av MDCs musikalske karriere. Men musikken er spennende, musikerne strÄlende, og det er en liten utfordring i Ä fÞlge med pÄ hva som hele tiden foregÄr innad i bandet, enten det er kun de tre hovedmusikerne, Pride, Saft og Jones, eller nÄr den energiske gitaristen Mike Barr blander seg inn, eller vi fÄr noen originale, vokale bidrag fra de andre.
Jan Granlie
Mike Pride (dr, perc, keys), Jamie Saft (p, mellotron), Brad Jones (b), JG Thirlwell (v), Sam Mickens (v), Dave Dictor (v), Mick Barr (g, bjo)