Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

MIKE PRIDE

«I Hate Work»
RARENOISE RECORDS, RNR132

Mike Pride er en amerikansk, New York City-basert trommeslager, perkusjonist, komponist, improvisator og noen ganger vokalist, og pedagog, Han er kjent for, i motsetning til tittelen på dette albumet, det store antallet band han spiller med, og han har et betydelig rykte i en rekke musikalske miljøer rundt om i verden, og han blir omtalt som en som støtter seg like mye til saksofonlegenden Anthony Braxton som til politiske punkband som MDC (Millions of Dead Cops). Disse påvirkningene og utallige andre kommer stadig fram i hans musikk, men strømmen av ideer er så kontinuerlig at albumet aldri føles som noe tilgjort eller kunstig.

Han er født og oppvokst i Maine, men han har hatt base i New York City siden 2000. For tiden spiller han mye solo, leder jazzkvartetten From Bacteria To Boys, Drummer’s Corpse med 7 trommeslagere og pianotrioen I Hate Work, som tolker låter fra Prides tidligere band og flere av hardcore legendene. Han leder også ensemblene Pulverize The Sound (med Peter Evans og Tim Dahl) og Period (med Charlie Looker og Chuck Bettis). Han er kjent for sin evne til å utmerke seg i et bredt spekter av sjangere og ensembler. Han har jobbet med «alle», fra Anthony Braxton til punklegendene Millions Of Dead Cops, turnert mye på de fleste kontinenter, dukket opp på mer enn 100 innspillinger, og har vært på turné med komikeren Amy Schumer med Jason Steins Locksmith Isidore. En kort liste over noen av hans samarbeidspartnere inkluderer Mick Barr, Tim Berne, Eugene Chadbourne, Nels Cline, Andrew D’Angelo, Trevor Dunn, Dynamite Club, Peter Evans, Charles Gayle, Milford Graves, Drew Gress, Mary Halvorson, Nona Hendryx, Jon Irabagon, Brad Jones, Haino Keiji, Kirk Knuffke, George Lewis, Frank Lowe, Tony Malaby, Butch Morris, Joe Morris, William Parker, Marc Ribot, Matana Roberts, Herb Robertson, Jamie Saft, Sonny Simmons, Nate Wooley, Otomo Yoshihide og John Zorn.

På «I Hate Work» møter vi han sammen med pianisten Jamie Saft og bassisten Brad Jones, og de starter overraskende «mykt» med «Corporate Death Burger», som nesten kunne vært hentet fra settlisten til pianisten Bill Evans. Her er det Saft som spiller hovedrollen i en fin og tilbakelent låt som høres mer ut som den er laget i 1964 enn nå. Denne komposisjonen er i likhet med flere av låtene i utgangspunktet skrevet for MDC av Ron Power, men her tolket som en neddempet og fin jazzlåt.

Andresporet, «Business On Parade» er også skrevet for MDC av Ron Power og Dave Dictor, men her har de beveget seg lenger inn i det friere landskapet, og de har fått assistanse av gitaristen Mike Barr, som legger et relativt heftig gitarspill i front. Etter en relativt «streit» intro, beveger de seg inn i et helt annet landskap hvor de frie improvisasjonene virkelig får rotfeste. Her får Saft virkelig kjørt seg, og musikalsk føler jeg dette kunne vært noe Frank Zappa kunne gjort sammen med for eksempel John Zorn. Heftig, men under en viss kontroll.

«America’s So Straight» får vokalbidrag av JG Thirlwell, og er en slags punk/jazzete versjon av noe Tom Waits kunne gjort, hvor Saft blir den førende med fint pianospill under, over og ved siden av vokalen. Jones avleverer også en fin bass-solo, og vi befinner oss plutselig i et helt annet, musikalsk landskap enn tidligere.

Så følger Powers ballade «And So You Know», som er en fin liten sak hvor de tre er tilbake i jazzavdelingen a la tidlig 50-tall, før vi er over i Dave Dictors «Dick For Brains», hvor det swinger fint av et stødig komp under en litt «corny» mellotron – Sun Ra – You’re back?

«Gready And Pathetic» er også skrevet av Power, og er en slags harselas over de amerikanske croonere, med Sam Mickens som vokalist, Barr på gitar og et relativt originalt komp i bakgrunnen, hvor særlig bass og trommer utmerker seg. Den utvikler seg til en herlig «parodi», med originalt hurtigspill av Barr på gitar over et slags crooner-komp fra Saft, mens trommer og bass raser av gårde.

«Annie Olivia» er gjort av Pride, og er en, i utgangspunktet, rolig ballade, men hvor Prides trommer nærmest raser av gårde i sitt eget tempo, mens «Dead Cops», også skrevet av Power, serveres i en fin og swingete jazzversjon, før vi får Prides «She Wants A Partner With A Lust For Life», platens lengste (8:57) som Pride selv står ansvarlig for, selv om jeg tror alle tre musikerne har vært med på å utforme den litt snodige låten. Og dette er platas mest dramatiske spor. Her får vi, på mange måter, en slags oppsummering av Prides musikalske liv, i en låt, og som med mellotronen skaper et slags strykerteppe i bakgrunnen, som gjør dette til noe helt annet enn det foregående.

Så avslutter de med tittelsporet «I Hate Work» med Dave Dictor som vokalist, en låt som er skrevet av Power, Dictor og Al Schultz. Dette er en fin jazzlåt med en tekst om å hate arbeidet, med en fin trommesolo fra Pride, og som er en fin avslutning på en ytterst variert og litt merkelig plate.

Etter å ha lyttet meg gjennom denne innspillingen noen ganger lurer jeg egentlig på hva som har skjedd med den opprørske punken. For det meste av det vi får høre her er mer et tilbakeblikk på jazzens 60-tall og litt flørting med originale musikere som Tom Waits og Captain Beefeart, et godt blikk til Frank Zappas musikalske filosofi, og jazzede versjoner av MDCs musikalske karriere. Men musikken er spennende, musikerne strålende, og det er en liten utfordring i å følge med på hva som hele tiden foregår innad i bandet, enten det er kun de tre hovedmusikerne, Pride, Saft og Jones, eller når den energiske gitaristen Mike Barr blander seg inn, eller vi får noen originale, vokale bidrag fra de andre.

Jan Granlie

Mike Pride (dr, perc, keys), Jamie Saft (p, mellotron), Brad Jones (b), JG Thirlwell (v), Sam Mickens (v), Dave Dictor (v), Mick Barr (g, bjo)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.