Det er vel bare å fastslå, at det begynner å gå litt inflasjon i komplette studioopptak med salige Miles Davis. Og for den femte boksen i serien, hvor det meste av opptakene fra innspillingen av «Freedom Jazz Dance»-platen er samlet, blir det nesten for mye av det gode.
Vi får tre CDer med Davis «andre store kvintett», med Wayne Shorter på tenorsaksofon, Herbie Hancock på piano, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer. Det er over to timer med tidligere uutgitte opptak fra studio, inkludert master-tapene, og uredigerte opptak som var vi til stede in studio.
Opptakene er mikset og mastret i høy oppløsning (24 bits/192 kHz), og helt på slutten får vi også et opptak fra stua hjemme hos Davis, hvor han spiller «Blues in F (My Ding)» på piano.
Det er nå 50 år siden platen «Miles Smiles» kom ut, og det ligger som bakgrunn for at selskapet har valgt å gi dette ut nå.
Vi snakker 1966, og to år tidligere hadde mester Miles satt sammen denne unge kvintetten, bestående av unge, uredde musikere. Deres første innspilling, «ESP» kom i 1965, og kjennetegnet på den platen, var at mesteparten av stoffet var skrevet av de andre bandmedlemmene.
Innspillingene på «Freedom Jazz Dance – The Bootleg Series Vol.5» ble innspilt under flere perioder i tiden mellom 1966 og 1968, sammen med Davis’ samarbeidspartner, produsenten Teo Macero. Samarbeidet med denne kvintetten resultert for øvrig også i platene «Nefertiti» (utgitt i 1968) og «Water Babies» (utgitt i 1976).
Gjennom de tre CDene får vi et unikt innblikk i hvordan disse musikerne jobbet i studio. Vi får over 23 minutter med innstuderingen av «Freedom Jazz Dance
», hvor de gjør korte deler av låta og øver på å få det til å sitte. Deretter kommer masteropptaket av låta.
Og slik fortsetter det gjennom alle tre CDene. Vi får lignende detaljbeskrivelser av «Circle», «Dolores», «Orbits», «Footprints», «Gingerbread Boy», «Nefertiti», «Fall», «Water Babies», alle med gjennomkjøringer, prøving og feiling, før vi får et alternativt opptak av «Masqualero», rytmegruppens øvelse på «Country Song», før Miles selv avslutter med «Blues in F (My Ding)».
Nå er det selvfølgelig av begrenset interesse for den vanlige jazzlytter å få opptak av øvelsene bandet var gjennom før de omsider fikk tatt de endelige opptakene. Men for nerdene (og jeg kjenner flere av dem), så er nok dette som å komme til himmelen. Det er på mange måter som om man sitter i kontrollrommet sammen med Macero og følge innspillingsprosessen, noe som ikke var dagligdags, selv for de mest innbitte blodfans.
De fem musikerne spiller jo, selvsagt, strålende på de endelige opptakene. Lyden er oppgradert og svært god, og de enkelte sporene er jazzhistorie, når de endelig havner på master-tapen. Men man skal gjennom en hel del pirking på detaljer før man kommer så langt.
Dette er utvilsomt en plate beregnet på de som virkelig samler på plater med Miles Davis, og som ikke gir seg før de har alt denne magikeren gjorde på steder hvor det befant seg en opptaker. Og de er det tydeligvis såpass mange av, at Columbia har satset penger og ressurser på en slik boks. Det er morsomt å følge med på prosessene, men som lytteopplevelse tror jeg jeg heller velger de originale innspillingene, om de da ikke snart kommer ut i remastret utgave med like god lyd som her.
Jan Granlie
Miles Davis (tp), Wayne Shorter (ts), Herbie Hancock (p), Ron Carter (b), Tony Williams (dr)
