For ikke lenge siden klaget jeg på alle unødvendige og relativt dårlige gjenutgivelsene og såkalte «ukjente» opptak med Miles Davis som nå kommer ut. Men jeg må vel trekke det litt tilbake, etter at liveinnspillingen «The Lost Quintet» plutselig dukket opp fra selskapet Sleepy Night.
Utgivelsen er gjort i forbindelse med 50-årsjubileet for Miles Davis Europaturné i 1969, som ble avsluttet i Rotterdam den 9. november. Før det hadde de vært innom Milano (26. oktober), Roma (27. oktober), Wien (31. oktober), London (1. og 2. november), Paris (3. november), København (4. november), Stockholm (5. november) og Berlin (7. november). Dette var tre måneder etter innspillingen av storsuksessen «Bitches Brew», som ble utgitt i mars året etter, og innspillingen vi får her, er gjort på avslutningskonserten i Rotterdam den 9. november.
Den konserten vi her blir vitne til, er den siste på Europa-turneen, og de 58 minuttene vi får høre, inneholder noe av det heftigste jeg kan huske å ha hørt fra Miles og hans kvintett, bestående av Wayne Shorter på saksofoner, Chick Corea på keyboards, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer. Vi får oppgitt fire låter, og de starter med «Directions», og fortsetter med «Bitches Bew» og «Sanctuary», før de avslutter med «Masqualero». Men fire låter er en sannhet med modifikasjoner. For tredjesporet «Sanctuary» varer egentlig kun i drøyt fire minutter, før de er over i «It’s About Time», som varer i over 20 minutter, så egentlig snakker vi om fem låter.
Og alt låter ytterst inspirert og flott. Davis er i godlune, og fyrer av noen børseskudd med trompeten som burde ryste hele Rotterdam og områdene rundt. Corea er solid på plass med sitt el.piano, og Shorter er nesten som Davis’ tvillingbror gjennom alle de fire (fem) låtene. Og bak herjer både Holland og DeJohnette som var de skapt for å gjøre akkurat denne musikken.
Og lyden på hele opptaket er fremragende. Lydforholdene i lokalet i Rotterdam er tydeligvis noe av det beste for en liveopptagelse, for det er sjelden man hører liveopptak med Davis, nesten uansett fra hvilken tidsperiode vi snakker om, som har bedre lyd enn her.
Dette var i en periode hvor Davis nok en gang endret jazzens vesen. Han så framover, noe platen «Bitches Brew» ble et svært godt bevis på. Og musikken her har mye til felles med «Bitches Brew». Og man kan merke det spesielt, hvis man først spiller «In A Silent Way», som kom tidligere på året, og så sammenligner med det vi får høre her og «Bitches Brew». Miles var på vei mot noe nytt! Og selv om Davis på «Bitches Brew involverte et hav av musikere, så kan dette liveopptaket regnes som et slags «Bitches Brew Lite».
Coveret er en slags parafrase over Miles’ egen coverkunst på «Bitches Brew», gjort av Chad Patterson og fungerer svært godt til dette albumet, og platen er strålende produsert av Sean og Gary Gillies, men det står ingen opplysninger om hvem som styrte lyden på konserten. Han (eller hun) burde bli æret for jobben de gjorde denne kvelden.
Jeg mener fremdeles at de fleste av gjenutgivelsene eller tidligere «ukjente» opptak med Miles Davis, ikke bør vies altfor stor oppmerksomhet. Men av og til blir vi overrasket over det som kommer drivende med vinden fra vest. I følge salt peanuts* egen wikipedia, Johan Hauknes, så har musikken på denne skjæringen vært ute flere ganger tidligere, uten at undertegnede har klart å få det med seg. Men det spiller ingen rolle. Nå er den ute på CD og 180 grams LP. Og det er bare å gå til innkjøp. For dette må være noe av det tøffeste som er levert fra Mr. Davis og hans velspillende og kreative musikalske venner!
Løp og kjøp!
Jan Granlie
Miles Davis (tp), Wayne Shorter (s), Chick Corea (keys), Dave Holland (b), Jack DeJohnette (dr)