Miles Davis turnerte i Japan i 1964. Det eneste som er kommet ut på plate fra turneen, er «Miles in Tokyo» fra den 14. juli, tatt opp i Tokyo Kōsei Nenkin Kaikan, Shinjuku. Samtidig var dette den eneste turneen hvor tenorsaksofonisten Sam Rivers spilte med Davis.
Platen «Miles in Tokyo» er kommet ut i minst to versjoner – på CBS/Sony og Music on Vinyl. Originalen har vært vanskelig å oppdrive de senere årene, men når den kom på LP på Music on Vinyl, var det endelig enklere å få fatt i platene.
Innspillingene som man finner på «The Unissued Japanese Concerts» stammer fra Hibya Yagai Ongaku-do Hall i Tokuo den 12 juli, og fra Maruyama Ongaku-ho Hall i Kyoto den 15. juli, altså dagen før og etter den «originale» utgivelsen. Og i bandet finner vi Sam Rivers på tenorsaksofon, Herbie Hancock på piano, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer, og det starter i Tokyo med «Autumn Leaves».
Det er ofte et problem med slike liveinnspillinger som kommer mange år etter innspillingen, gjerne på litt «obskurde» selskaper, men jeg synes opptakene her er av god kvalitet. Og fra åpningen med «Autumn Leaves», «So What», «Stella By Starlight» og «Walkin’», som går over i «The Theme» er dette strålende musikk fra en av Davis aller kortvarige kvintetter. Hancock, Carter og Williams spilte med Davis ved en rekke tilfeller, men det er fint å høre Sam Rivers i denne sammenhengen. Jeg vet ikke hvorfor han kun var med Davis en kort periode, for han passer godt inn i bandet, og, etter min mening, vel så godt som flere av de andre tenorsaksofonistene som var mer eller mindre faste med Davis på 60-tallet.
Den andre platen, fra Kyoto, har sin egen historie. Dette var en utendørskonsert, og etter kort tid begynte det å mregne. Så mange av publikummerne rømte opp på scenen, mens resten satt godt gjemt under parplyer (det er et fint bilde i coveret av paraplymassene. Her er riktignok ikke opptaket like godt som på konserten i Tokyo, noe som må skyldes at det er en utendørskonsert.
Her får vi servert «If I Were A Bell», «Oleo», «Stella By Starlight», «Walkin’», «All Of You» og «Seven Steps To Heaven», og mange eksperter på Davis har lenge ment at denne konserten var bedre enn begge i Tokyo.
Og det er gjennomgående strålende spill fra hele kvintetten. Davis er i storform, hør bare på hans åpning i «If I Were A Bell». Og selv om ballansen i bandet ikke er perfekt, litt lavt miks i piano og trommer, men det venner man seg fort til. Men særlig forsvinner Hancock nesten totalt på flere av sporene, noe man sikkert kunne gjort noe med i miksingen til 2022-standard. Men Rivers avleverer hele veien noen strålende solier på denne konserten. Og Davis er virkelig på hugget.
For den som samler på Miles Davis, er denne dobbeltkonserten et must – og ikke på obskurde radioopptak man har tusket til seg på nettet – men på to plater, hvor hele kvintetten blomstrer.
Men plateselskapet kunne gjerne lagt litt mer arbeid i coveret, for det holder ikke!
Jan Granlie
Miles Davis (tp), Sam Rivers (ts), Herbie Hancock (p), Ron Carter (b), Tony Williams (dr)
