Etter at trompeteren Miles Davis forlot denne verden den 28. september 1991, har plateselskapet CBS kommet med ikke mindre enn sju bokser i The Bootleg Series. Det startet med den første boksen, som ble kalt LIVE in Europe 1967, med tre CDer og en DVD, og så kom boksene med relativt jevne mellomrom fram til volum 7, som dukket opp, betimelig nok, rett før jul. Og etter min mening, bør det bli med disse sju utmerkede samlingene – for det Miles gjorde etter 1985 var ikke akkurat hans høydepunkt i karrieren. Men hvem vet hva bankierne i CBS tenker. Kanskje vil de melke enda flere dollar ut av denne fantastiske musikeren.
Volum 7 That’s What Happened 1982-1985 inneholder tre CDer, hvor den siste er et liveopptak fra Montreal i Canada den 7. juli 1983.
Selv hadde jeg gleden av å høre Miles tre eller fire ganger på slutten av hans karriere. To ganger i Molde («Midnattsmessen» i 1984, og i 1985) pluss en eller to ganger på Sardines i Oslo noen år senere. Og, særlig, den første konserten i Molde var spesiell. Her ble konserten forsinket mange timer, fordi Miles satt igjen i Paris med magetrøbbel. Men ved hjelp av gode makter, både i Braatens Safe og forsvaret, kom konserten i gang et godt stykke over midnatt. Og konserten ble innledet med konfransier Knut Borge som kunne ønske velkommen til «Midnattsmesse» og «at Gud sitter nede i herregarderoben».
Her får vi Miles i de bandsammensetningene vi husker fra tidlig 80-tall, og plateinnspillingene Star People og You’re Under Arrest. All musikken har ikke vært publisert offisielt tidligere, men det forundrer meg ikke om at det sitter flere der ute som har disse opptakene som illegale bootleger. Men her får vi de offisielle utgivelsene, og de starter med «Santana» med Star People-bandet med Bill Evans (ss), Mike Stern (g), Marcus Miller (b), Al Foster (dr) og Mino Cinélu (perc). Innspillingen av «Santana» ble gjort under innspillingen av Star People, men den er ikke med på albumet. Innspillingen er fra 1. eller 2. januar 1983, og låten preges i stor grad av Marcus Millers kreative og flotte bass-spill og Mike Sterns gitar. Miles setter egentlig bare premissene, spiller temaet og kommanderer de andre musikerne gjennom.
Deretter følger to originale spor: «Minor Ninths, Part 1» og «Minor Ninths, Part 2», hvor Miles spiller keyboards på duo med trombonisten J.J. Johnson. Innspillingen er fraa 20. oktober 1982, under innspillingen av Star People. Johnson var en stjernetrombonist, som hadde spilt med Miles fra tid til annen i tidligere tider, men at han skulle være med her overrasker. Dette er to blueslåter, hvor Miles komper Johnson, i to fine låter, som overhodet ikke passer inn sammen med resten av det mer funky stoffet.
Deretter får vi «Celestial Blues» i tre deler, med bandet fra førstelåta, pluss Johnson. Og vi får tre låter, som nesten kan virke som oppvarming til plateopptakene. For det bandet Miles opererer med her, er ikke hele veien det samme som kom med på Star People. På platen spiller John Scofield gitar på to spor, mens Mike Stern spiller på resten, og på platen er også Tom Barney med på el.bass på tredjesporet «Star» i stedet for Miller. Men det spiller ikke så stor rolle. Dette er tre bluesvarianter, hvor tredjedelen inkluderer J.J. Johnson som trombonesolist. Fint nok, og jeg føler nesten at det er Miller som drar mesteparten av «lasset» med flott bass-spill.
I «Remake Of OBX Ballad» og «Remake Of OBX Ballad Sessions» er det opprinnelige bandet igjen på plass, alene i studio den 11. oktober 1982. På disse to sporene spiller Miles Oberheim Synth, og overlater mye til Bill Evans på sopransaksofon, før førsteplaten avrundes med «Freaky Deaky, Prt One» og «Freaky Deaky, Part 2». Dette er fra innspillingen av platen Decoy, og er innspilt den 30. juni 1983, med Miles på trompet og keyboards, John Scofield på gitar, Darryl Jones på bass, Robert Irving III på line drum programming og Mino Cinélu på perkusjon. En versjon av «Freaky Deaky» er med på Decoy, så dette må regnes som alternative takes, og ble funnet på et kassettopptak John Scafield hadde fra plateinnspillingen, og er derfor ikke utgitt tidligere.
Dette er funky Miles i en nesten litt ettertenksom og ultracool funk, hvor Scofield legger et gitarriff sammen med Jones bass i førstedelen, før det er litt mer energi i andredelen, med en deilig gitarsolo fra Sco.
Andreplaten starter med, kanskje den låta jeg husker best fra den første3 Moldekonserten, nemlig Cyndi Lauper og Rob Hymans popballade «Time After Time». Her får vi den i to versjoner – en alternativ og «full studio session». Dette foregår under innspillingen av platen You’re Under Arrest, og vi snakker 26-29. januar 1984. Dette var platen som fikk «alle» til å lytte til Miles, med denne «coverlåta» pluss Steve Porcaro og John Bettis sin «Human Nature», som også er med i denne samlingen. I førsteversjonen får vi nydelig spill fra Scofield i en nydelig solo, mens Miles fører an, slik vi husker det fra Molde -84. Men jeg føler andredelen er mer autentisk med Molde -84. Hvor Miles åpner før han presenterer temaet (tro om Miles noen gang gjorde denne sammen med Cundi Lauper?). Og man føler at man nesten er tilbake på første rad i Idrettens Hus i Molde. Og siden denne versjonen er nesten tro kopi av det vi hørte i Molde, så kan det ikke ha vært improvisasjonene som var det viktigste for Miles på denne tiden. Her var det å bli pop-artist – noe han bare delvis klarte å oppnå. Under You’re Under Arrest-sessionene består abndet av Miles på trompet, John Scofield (g), Robert Irving III (keys), Darryl Jones (el.b), Al Foster (dr) og Steve Thornton (perc), i alle fall på disse to første låtene.
Fra samme session får vi også «Theme From Jack Johnson (Right Off/Intro)» hvor Bob Berg også har kommet i studio. Dette er en versjon med litt «corny» keyboardslyd, som man på den tiden hørte kun i den mest håpløse diskomusikken. Men ettersom Jack Johnson er en av mine favorittinnspillinger med Miles, så godtar jeg det – under tvil. Annerledes enn på originalen, men helt ok.
«Never Loved Like This» er fra samme session med Inving III, Jones og Vince Wilburn Jr. på trommer, perkusjon og programmering. Dette er en fin ballade, og skuer en del år tilbake i tid for Miles, men det er en vakker sak, men som aldri kom med på originalplaten.
Så føler to versjoner av «Hopscptch», en slow-versjon og en fast-versjon. Vi snakker romjula 1984, og bandet består av Miles, Berg, Scofield, Irving III, Jones, Wilburn Jr. og Thornton. Det er spennende å høre disse to versjonene, for selv om det er samme låta, får vi den først i en relativt tilbakelent og coole versjon, før vi får en versjon som går raskere, men ikke spesielt hurtig. Men ingen av de to versjonene havnet på You’re Under Arrest. Så vidt jeg vet kom den ikke på plate før på The Complete Miles Davis at Montreux 1973-1991, som utkom i 2002. Men den var nærmest fast innslag på konsertene i flere år. Hvem av dem som er best, er jeg sannelig ikke sikker på. Det er strålende spill på begge, og Darryl Jones driver det hele fiint framover med akkurat passe funky bass-spill, og John Scofield er John Scofield – uansett.
Så kommer det en overraskelse – i alle fall for meg. «What’s Love Got To Do With It» er vel mest kjent som en av Tina Turners slagere, men her får vi altså Miles sin versjon, også innspilt i studio under innspillingen av You’re Under Arrest. Og her er Miles et godt stykke inne i popverdenen, men ikke mer enn at resultatet blir veldig typisk Miles fra denne tiden. Og det som kanskje overrasker mest er at «Time Ater Time» hele tiden ligger og lurer i bakgrunnen. Spennende.
Så kommer «Human Nature», som var selvskrevet på settlista til Miles og bandet på denne tiden. Dette er et alternativt take, hvor vi hører Miles sette i gang låta i starten, før vi får en adskillig glattere versjon enn den vi kjenner fra konsertscenen.
Så avslutter de den andre platen med «Katia (Full studio Session)», men ikke samme versjonen som på You’re Under Arrest, men i en fin og «sprelsk» versjon hvor John McLaughlin har tatt turen i studio, for å gi Scofield en liten pause. Og synes det gjør låten og plata godt med enda en gitarist med, og siden McLaughlin er en helt annerledes gitarist enn både Scofield og Stern, så gjør det seg godt. Selv om han er en av de som skal sette verdensrekord i å komme seg fra 0-100 på kortest mulig tid.
Tredjeplata er vel egentlig den de fleste har ønsket seg, når de har gått til innkjøp av denne boksen. Liveopptak fra Theatre St. Denis Montral, Canada den 7. juli 1983. Miles på trompet og keyboards, John Scofield på gitar, Bill Evans på sopran- og tenorsaksofon og fløyte, Darryl Jones på bass, Mino Cinélu på perkusjon og Al Foster på trommer. Åtte låter, og Miles og hele bandet i storform. Og det var slik vi opplevde Miles både i 1984 og 1985. Her får vi all den energien Miles serverte på den tiden. Hvordan han styrte bandet med stor overbevisning, og musikerne lystret hver minste bevegelse fra «sjefen».
De åpner med «Speak (That’s What Happened)», før vi får «Star People», «What It Is», «It Gets Better», «Hopscotch», «Star On Cicely», «Jean-Pierre» og «Code 3», før de avslutter med «Creepin’ In». Og skal du noen gang overbevise noen om hva god, edel og perfekt jazz egentlig er, så kan du sjerne sette på denne. For dette er jazz i nærheten av funk og pop, som bare låter himmelsk hele veien.
Miles Davis var en musiker som visste å behage et publikum. På denne tiden var det konsertene som ble høydepunktene, både for han, medmusikantene og publikum. Og Miles elsket det – tydeligvis. Og her får vi også konsertversjonen av «Hopscotch», og det er bare å sammenligne med de to versjonene på andreplata. Her går det unna i svingene, og Miles har funnet den ultimate versjonen. Og så får vi den tredje «hit-låten» fra 80-tallet – «Jean-Pierre», fra We Want Miles fra 1981. En nydelig låt og en fin versjon.
The Bootleg Series, Vol. 7, That’s What Happened 1982-1985, bør kanskje bli de3n siste av disse boksene med musikk fra mektige Miles Davis. Men det finnes mange opptak også fra tiden etter dette, men bortsett fra noen enkeltstående opptak, som mer eller mindre, allerede er ute, var det mange konserter og opptredener som viste en Miles som var svekket helsemessig.
Og jeg er fornøyd med de sju boksene som er kommet, og trenger egentlig ikke stort mer. Hvis det da ikke skulle dukke opp noen ukjente og spennende opptak fra perioden 1960 til 1985. Men de har vel salt peanuts* sin Miles-ekspert allerede full kontroll på, tenker jeg.
Dette er blitt en fin boks, som bygger og bygger opp mot liveinnspillingen fra Montreal, som blir et høydepunkt blant konsertene med Miles fra denne perioden.
Jan Granlie
Miles Davis (tp, keys), Bill Evans (ss, ts, fl), Bob Berg (ss), J.J. Johnson (tb), Mike Stern (g), John Scofield (g), John McLaughlin (g), Marcus Miller (el.b), Darryl Jones (e.b), Al Foster (dr), Robert Irving III (dr), Vince Wilburn Jr. (dr, dr prog, perc)Mino Cinélu (perc), Steve Thornton (perc)
