På skive

MILES DAVIS OCTET

Live 1989 – Coach House, San Juan Capistrano»
DOL, DOR2052M

Så er nok en plate med Miles Davis ute på markedet. Denne gang på selskapet DOL, og tidligere utgitt som bootleg. To av låtene, «Mr. Pastorius» og «Tutu», forefinnes også på innspillingen «Live In San Juan ‘80» på HIHAT Lp, mens man på denne utgaven også får med en versjon av en av de siste virkelig «hit»-låtene fra Miles, nemlig Cyndi Laupers «Time After Time» og «Crash Bump Funk», som begge er på A-siden av denne platen, sammen med åpningssporet «Mr. Pastorius», mens «Tutu» dekker hele B-siden av denne «særutgaven» på 180 grams vinyl.

Med seg i denne sekstetten hadde Miles med Kenny Garrett på altsaksofon og fløyte, Kei Akagi og Adam Holzman på synth, Joe «Foley» McCreary på gitar, Benny Rietveld på bass, Ricky Wellman på trommer og Monyungo Jackson på perkusjon – altså ikke ett av de virkelige stjernesammensetningene Miles arbeidet med på 80-tallet.

Innspillingen er gjort etter «Amandla» (innspilt i desember 1998 og tidlig i 1989, og sluppet den 18. mai 1989) og «danskeplaten» «Aura» (innspilt 31. januar og 4. februar 1985, og sluppet samme dag (!) som «Amandla» den 18. mai 1989), og før «Doo-Bop» som kom i 1992 (innspilt i 1991).

Og det starter bra! Lyden er god nok, og Miles viser seg fra en adskillig bedre side enn man kunne høre han på Sardine’s i Oslo den 27. og 28. oktober 1987. Men på B-siden, hvor vi får en lang versjon av «Tutu», synes jeg det svikter litt i spillet både hos Miles og bandet. Det er som ikke alt henger godt nok sammen, og lyden er heller ikke like god som på A-siden, selv om alt tilsynelatende er fra samme konsert.

På slutten av 80-tallet var Miles på leting etter noe nytt i musikken. Etter å ha deltatt på protesten mot «Sun City» i Sør-Afrika, var han med på rockebandet Totos plate «Fahrenheit» på låten «Don’t Stop Me Now», og han hadde planer om et samarbeid med Prince som ble droppet. Og i 1985 var han i studio og gjorde «Rubberband»-opptakene som nettopp er sluppet etter mange år. Og «Tutu» kom i 1986, som et samarbeid med bassisten Marcus Miller, en innspilling hvor han for første gang brukte moderne studioteknologi som programmerte synther, sampling og trommeloops på en innspilling.

I 1988 var han med som skuespiller i filmen «Scrooged» med Bill Murray, og i november måtte han avbryte sin Europaturné etter et sammenbrudd etter en to timers konsert i Madrid. Etter det begynte ryktene å gå om at Miles hadde AIDS, som Miles senere beskyldte en av sine tidligere kjærester for å ha påført han.

Men det var tydelig at han ikke fant det han ønsket i samarbeidet med rockemusikere. Han ville tilbake til sin egen musikk, og den musikken vi får servert på denne liveskjæringen, som tydligvis er et radioopptak, beviser at han forsøker. Det er ikke så mye nytt å hente i disse versjonene av låtene, som vi, for det meste kjenner fra tidligere album, og man kan nok høre i den lange versjonen av «Tutu» at han er svekket fysisk. Det virker som det blir litt for mye for Miles å spille en såpass lang låt, selv om han overlater en del av solistbidragene til Garrett.

Miles døde den 28, september 1991 i Santa Monica, California.

Personlig mener jeg det snart er på tide å la Miles Davis hvile for godt. Han ga oss en rekke av jazzhistoriens mest spennende innspillinger, helt fra «Kind of Blue» og fram til «Tutu», «Amandla» og «Aura». Og la oss nå slippe alle mer eller mindre vellykkede bootleger som kom på slutten av hans liv. Grav heller fram noen godbiter fra tidligere år, for jeg vet det finnes en haug med gode konsertopptak der ute blant samlerne, som er mye mer interessante enn de konsertene han gjorde på slutten av hans liv.

Jan Granlie

Miles Davis (tp, synth), Kenny Garrett (as, fl), Kei Akagi (synth), Adam Holzman (synth), Joe «Foley» McCreary (g), Benny Rietveld (b), Ricky Wellman (dr), Monyungo Jackson (perc)