På skive

MILO FINE / JOSEPH DAMMAN

«Acceptance of Sorrow»
AURAL TERRAINS, TRRN1442

Så er det på tide med litt mer skikkelig «freejazz». Og denne gangen er vel musikken omtrent så fri det er mulig å få den uten at det bare blir tull og tøys.

På «Acceptance of Sorrow» møter vi trommeslageren, pianisten, klarinettisten og marimaspilleren Milo Fine i duo sammen med gitaristen Joseph Damman i åtte, ytterst frittgående «strekk», innspilt live på konsert i Minneapolis den 9. september 2018. Og det må sies at det er et spennende, musikalsk møte vi får være med på.

Begge musikerne kommer fra Minneapolis. Jeg har aldri hørt om de tidligere, men etter et dypdykk i internetverdenen, har jeg funnet ut at Fine har spilt med omtrent det som kan krype og gå av freejazz-musikere i hjembyen, inkludert Damman. Han startet sin karriere i 1969, men har spilt trommer siden 1961, piano siden 1966 og klarinett fra 1974. Ved siden av denne duoen, er han også å høre med sitt eget jazzensmeble, Blue Freedom’s New Art Transformation, MFG, Reform Art Orchestra, Reform Art West og Teenage Boatpeople, uten at noen av disse tar særlig plass i min samling.

Joseph Damman er det vanskelig å finne ut noe særlig om, men på denne innspillingen spiller han gitar slik vi tidligere har hørt det fra Derek Bailey, John Russell og norske Ivar Grydeland, i hans periode som medmusikant til trommeslageren Ingar Zach. Det vil si at vi hverken får bluesakkorder eller andre former for gjenkjennelige akkordrekker.

Og sammen blir dette en kommunikasjon og musikk man skal ha hørt en del lignende av før man godkjenner det fullt ut. Men setter man seg ned, uten så mange andre gjøremål på agendaen, så tror jeg du, i likhet med meg, får en fin, musikalsk reise i et landskap du ikke hører hver dag.

Jeg setter spesielt pris på Fine pianospill, som er minimalistisk, men uten at det blir ensformig eller kjedelig. Han byr hele tiden på spennende vinkler, og leverer fint spill. Det samme må man si om marimbaspillet, som ikke er i nærheten av hva man er vant til å høre, og klarinettspillet er rått og deilig, og er med på å løfte platen.

Damman spiller, som sagt gitar på en litt annen måte enn det man er vant til. Han bruker gitaen mer til å lage lydbilder enn å legge akkorder for Fine, og den amplifiserte (heter det det?) akustiske gitaren fungerer svært godt sammen med Fines piano, marimba, klarinetter eller trommer.

Dette er musikk som krever en hel del av lytteren, hvis man skal høre musikken på plate. Det krever konsentrasjon og at man er vel bevandret uti denne formen for musikk fra før. Men aller helst skal denne musikken høres i et kunstgalleri, hvor bildene på veggene kan være med på å forsterke musikken og gjøre opplevelsen større.

Men spennende er det, hele veien, men ikke spill den hvis du har svigermor på middagsbesøk!

Jan Granlie

Milo Fine (dr, p, cl, marimba), Joseph Damman (amp.acc.g)

Skriv et svar