Kvartetten Mixing Memory and Desire kommer fra det kreative musikkmiljøet i Nederland. Jeg kjenner ikke veldig godt til musikerne eller bandet fra før, men jeg har en sterk mistanke om at deres forhold til musikere som Misha Mengelberg, Han Bennink og de andre i Instant Composers Pool er relativt tett. Bandet består av trompeteren Felicity Provan, barytonsaksofonisten JanWillem van der Ham, bassisten Raoul van der Weide og trommeslageren George Hadow, og all musikken er laget av van der Ham,
Flere av komposisjonene er tilegnet andre personer, så som den klassiske komponisten Theo Verbey, saksofonisten Renato Ferreira, den svenske barytonsaksofonisten Lars Gullin, den improviserende musikeren Oscar Jan Hoogland og trompeteren Eric Boeren.
Og de starter med «Strange Destination» som er akkurat såpass mye, deilig barytonsaksofonjazz som vi elsker. Det svinger deilig fra alle fire musikerne, og vi legger merke til det fine samspillet mellom trompet og saksofon.
Men dette endrer seg i tredjesporet, «Bullets and Drones», som er en friere ballade, som godt kan være en kommentar til krigen som raser i Ukraina, eller de fleste andre kriger for den sakens skyld. Her der det trommene som «bestemmer», mens de andre musikerne sitter i «skyttergravene» og venter på det store slaget. Man føler på spenningen menns det smeller rundt ørene, men etter hhvert kryper de fram fra skyttergravene og bestemmer seg for å forsvare seg. Ogg ot slutten svinger det heftig av den musikalske krigføringen.
«The Long Goodbye» er til Theo Verbey, og er en fin barytonsaksofonbasert låt, som godt kunne vært gjort av Lars Gullin., for det er mye som minner om den svenske folkemusikken her. Vakkert! Så får vi «Where do you come from and where do you go?», hvor Provan åpner med et kornettspill som kunne vært gjort av Kirk Knuffke eller Tobias Wiklund. Nydelig! Dette er en kornettist vi kan merke oss med en gang, før resten av bandet kommer inn. Hun blir godt backet opp av et løst og fint komp, hvor man særlig merker seg trommespillet, og når barytonnsaksofonen kaster seg på med en fin solo, for deretter å kommunisere fint med kornetten, som også kan minne litt om Bobby Bradford når musikken «går ut mot venstre» og de slipper seg løs i det friere landskapet. Van der Hams barytonsaksofonspill passer perfekt som «samtalepartner» med kornetten, og det hele utvikler seg, kanskje, til platas mest spennende spor. Bassen kommer inn med enn slo, som tar musikken litt tilbake til start, og Provan kommer inn igjen og vi glir inn i en fin svingsekvens. Herlig!
«The Gap» er tilegnet Renato Ferreira, og svinger deilig med en intro fra bass og trommer som setter oss i Gullin-humør, samtidig som vi føler at Lennie Tristano har hatt en finger med i spillet. En deilig låt som har mange elementer hvor de stopper opp etter hver sekvens, før de legger i veg på en deilig måte.
«Mist» er tilegnet Lars Gullin, og starter nesten ute lyd. Det er nesten som om man bare hører vinden og en saksofon og en trompet langt der borte, før vi nærmer oss, sakte men sikkert. Nydelige komposisjneDet er tydelig at van der Ham har stor respekt for Gullin, for respekten oser ut av hver tone i denne vakre, sarte og nydelige komposisjonen. Barytonsaksofonen trer fram og leverer noe som Gullin ville ha elsket. Lyst og fint, og helt i Gullins ånd, før de plutselig er over i «Essay», som går rett inn i Tristanos litt kompliserte temaer som krever sin mann og kvinne. Provan leverer en strålende solo over et drivende bass-spill og visper på trommene, før barytonsaksofonnen kommer inn, og vi ser nærmest for oss Gerry Mulligan (eller Jon Pål Inderberg) på scenen. En drivende låt som det nesten er umulig å sitte stille til. En relativt kort, men fyndig sak, som bare er deilig!
«Rondolette» er tilegnet Oscar Jan Hoogland, og er litt mer kompleks, men ikke vanskelig å mestre for den gode kvartetten. Låten er nok relativt nøye komponert og nedskrevet, for de enkelte elementene skifter fort og musiikerne skal være helt på plass for ikke å «trå» feil.
Så avslutter de med «Ulicoten» til den utmerkede trompeteren Eric Boeren, som er en av de mange kreative og spennende musikerne i Nederland. Her starter de med barytonsaksofon og bass som legger et slags «riff» for konetten. Etter hvert forenes van der Ham og Provan, før van der Ham legger avgårde med en strålende barytonsaksofonsolo som kornetten henger seg på, før hun overtar føringen. Det er i slike øyeblikk at god jazz og for eksempel et 1500 metsløp i friidrett kan sammenlignes. Ledelsen skifter hele tiden, og musikmken utvikler seg hele tiden både i hastighet og temperatur. Her er det barytonsaksofonen og kornetten som kjemper om ledelsen, det oppstår litt «knuffing» underveis, men stort sett er det «fair play». Og helt fram til mål er dette kreativ musikkutfoldelse som fascinerer.
Jeg har noen eldre plater med Bobby Bradford stående i hyllene. Og mens jeg lytter til denne musikken, dukker mye av den musikken opp i bakhodet. Men her er det både eldre og nyere musikk i en nydelig forbrødring, fremført av fire utmerkede musikere som kommuniserer perfekt, som forstår hverandre og som har laget en deilig plate som jeg kommer til å plage/glede naboene mine mye med i løpet av tiden som kommer.
Her på salt peanuts* anmeldte vi i 2017 platen The Mulligan-Baker Project med dette bandet, og da konkluderte vi med at vi ble en frustrerende blanding av noe av den «hippeste» musikken fra to av de mest strøkne musikerne på 50-tallet (Gerry Muulligan og Chet Baker) med freejazz og impro. Denne gangen kan vi konkludere med at kvartetten har funnet seg selv om sitt ståsted på en fremragende måte.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Felicity Provan (cor), JanWillem van der Ham (bs), Raoul van der Weide (b, perc), George Hadow (dr)
