Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

MODÉLES VOLATILS

«Modéles Valatils»
CASCO RECORDS 007

Jeg innrømmer gjerne at det er mye i denne verden jeg ikke forstår noe av. Kollega Johan Hauknes kommer gjerne opp med noen matematiske formler han mener «alle» forstår, men som er «gresk» for en enkel «sjel fra landet» som meg. Men slik er vel gjerne verden. Det er ikke alt man skal forstå eller ha et nært og godt forhold til.

Dette tenkte jeg en del på før jeg satte på denne platen med de to nederlandske musikerne Raoul van der Weide, som spiller kontrabass, crackle box og perkusjon, og Henk Zwerver som spiller gitar. For første gang jeg puttet denne platen i spilleren tenkte jeg at dette ble rett og slett for mye for en enkel sjel som meg.

Men nå har jeg vært gjennom de to sine seks improviserte «strekk» flere ganger, sannsynligvis til naboenes store fortvilelse, men jeg føler at musikken blir mer og er tiltrekkende for hver gjennomspilling.

Bassisten med mer, Raoul van der Welde har spilt med en rekke velkjente freejazz-musikere i hjemlandet i flere år. På CVen finner vi spennende navn som Burton Greene Trio og Quartet, forskjellige «oppsett» med Guus Janssen, The Mulligan-Baker Project (hvor jeg formoder at han spiller annerledes enn på den platen som nå surrer i anlegget), José Lencastre, Onno Goevaert og Ziv Taubenfeld, for å nevne noen.

Henk Zwerver har spilt med noen av de samme musikerne, og begge må regnes inn blant etterkommerne etter musikalske innovatører som Misha Mengelberg og Han Bennink og deres Instant Composers Pool.

Zwerver kan gjerne sammenlignes litt med måten John Russell med flere, behandlet den halvakustiske gitaren på. Det er aldri snakk om enkle «riff» og tre greps-blues i det han spiller. Her er det fri improvisasjon fra start til mål, og med van der Weide som en ytterst aktiv «bisitter».

Og skal jeg være helt ærlig, så er det i førstesporet, «Skin sound», hvor det er størst fare for å «skremme vannet» av naboene. Fra andresporet, «Manières de la main» og ut er det adskillig mer «dannet» musisering, og en tett og fin kommunikasjon i det de foretar seg, som får meg til å senke skuldrene og trives i de to musikernes selskap.

Det er aldri noen tvil, kanskje bortsett fra sjokket i åpningen, om at dette er to ytterst spennende musikere. Zwervers gitarspill er gjennomgående kreativt og interessant, og bassbidragene fra van de Weide er gjennomgående strålende.

Men det er relativt klart at dette ikke er musikk du setter på mens du har kjæresten på besøk, og det er duket for en romantisk middag med god vin, levende lys og hygge i heimen. Og har du en kjæreste som elsker denne musikken, så vil jeg si du har skutt «gullfuglen», for dette er musikk som krever oppmerksomhet og tett lytting, på relativt høyt volum, og det er vel ikke det vi første tenker på når det er snakk om en romantisk middag?

Men fra andresporet og ut, til «L’esprit des cordes» som avslutter seansen, er dette utrolig spennende «lyttemusikk», som tar oss med ut på en musikalsk reise inn i et mystisk og, for mange, ukjent terreng. Og for hver gang jeg tar denne reisen oppdager jeg nye elementer og innspill som gjør platen til en særdeles spennende opplevelse.

Jan Granlie

Raoul van der Weide (b, cracle box, perc), Henk Zwerver (g)   

Skriv et svar