Man kan si mye om det siste året vi har vært gjennom. Avlyste konserter og festivaler, isolering, karantene og mangel på kontakt med andre mennesker. Men det er ikke tvil om at flere musikere har brukt tiden svært godt. Vi har fått flere utmerkede soloinnspillinger, og også mindre bandkonstellasjoner har, med godkjent smitteavstand, spilt inn plater som nå begynner å spres utover verden.
En god ting som er kommet ut av denne tiden har vært en forbedret forståelse av vennskap og felles interaksjon. I jazz og improvisert musikk er førstnevnte alltid en velsignelse, og sistnevnte er en nødvendighet. Gitaristen Ben Monder hadde ideen til å kunne spille inn et studioalbum med to av sine mangeårige samarbeidspartnere, saksofonisten Tony Malaby og trommeslageren Tom Rainey, men omstendighetene førte til at det ble en mer uformell situasjon, som ga et antagelig mer spontant resultat enn hva man kunne forventet hvis man skulle gjøre innspillingen i et studio. Monder bestemte seg for å benytte anledningen på sitt månedlige tirsdagstilbud i New York Citys jazzklubb, The 55 Bar, til å presentere et duoprosjekt han hadde hatt gående en stund med Malaby, til en bassfri trio med trommer. Rainey tok plass på trommestolen den 3. mars, og de to settene de gjorde denne dagen ble spilt inn som en live-innspilling med relativt fri improvisert musikk fra de tre vennene, og resultatet er nå ute som «Live at The 55 Bar».
Ben Monder har de senere årene markert seg sterkt på den internasjonale jazzscenen, mens saksofonist Tony Malaby og trommeslageren Tom Rainey lenge har hatt fremskutte posisjoner innenfor den improviserte scenen i New York og Brooklyn.
På platen har de gjort tre lange «strekk» («Part I» (16:54), «Part II» (29:17) og «Part III» (15:27)), og fra første tone merker vi et sterkt samspill og en sterk samhørighet mellom de tre. Det er i hovedsak Malaby som er den solisten som fører «ordet» i sammenhengen, med solid og energisk oppbacking fra Rainey, som på denne platen er mer aktiv og pågående enn vi kan huske å ha hørt ham tidligere. Monder tar en rolle som lydlegger, med lange toner og akkorder i den elektriske gitaren, langt fra mye av det vi har hørt av teknisk brilliant spill fra han tidligere, og mye nærmere for eksempel Eivind Aarset i måten å fargelegge musikken på.
I «Part I» introduseres vi for de tres variant av den fritt improviserte musikken, som er temmelig annerledes enn mye av den «frittgående» musikken vi ofte får fra Europa. Her møter vi tre musikere som kjenner hverandre godt, og som vet hvor man hele tiden skal bevege seg musikalsk. Og det blir tre fine, og lange, samtaler mellom de tre som hele veien foregår på et dannet nivå. Her er det ingen som hever stemmen unødvendig, men samtalene er vennlige, som var det tre venner som møttes etter jobben en fredag for et glass.
Malaby fremviser strålende spill, både på tenor- og sopransaksofon. Han har mye å fortelle, og gjør det med en strålende teknikk og med mange gode ideer. Monder er den som legger en slags melodisk «basis» med sitt tilbakeholdte, men kontrollerte gitarspill, mens drivkraften sitter hos Rainey. Og etter hvert som musikken skrider fram, utvikles den til å bli mer og mer eksperimentell, særlig i andrelåta, og det er hele tiden Malaby som vil trekke de andre med seg ut «til venstre», uten at de to andre lar seg affisere altfor mye.
Dette er blitt en fin «korona»-plate, som er et godt bevis på at tre gamle venner kan lage strålende musikk sammen, og som er til god trøst for oss som ikke kommer oss noen steder i disse tidene.
Jan Granlie
Ben Monder (g), Tony Malaby (ss, ts), Tom Rainey (dr)
