Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

MONICA NICA AGOSTI – SHAPEX

«Ornettiana»
AUT RECORDS, AUT082

Monica ‘Nica’ Agosti begynte å ta private sangtimer som tenåring og eksperimenterte umiddelbart med ulike musikalske sjangre ved å spille i rock, soul og jazz, så vel som musikaler og loungemusikk-konserter. Mens hun studerte digital kommunikasjon i Milano tok hun sangtimer og ble senere med i jazzsangklassen på Milestone School of Music i Piacenza. Siden 2008 har hun opptrådt med lokale musikere, og hennes vilje til å lære mer om jazz vokste over tid, og hun bestemte seg for å delta i en rekke seminarer, inkludert Nuoro Jazz og Siena Jazz Summer Workshop, med nasjonale og internasjonale lærere som Steve Lehman, Sheila Jordan, John Taylor, Franco d’Andrea, Theo Bleckmann, Jen Shyu og Maria Pia De Vito. I 2015 var hun vokalist for sin trio med Mario Zara (piano) og Alex Carreri (elektrisk bass), som hun utforsket et ECM-lydrepertoar med. I perioden etter det, har hun vært en aktiv dame innenfor den italienske vokaljazzen, og ryktene om henne har nådd langt.

I oktober 2021 presenterte hun for første gang prosjektet Ornettiana på Piacenza Jazz Fest, hennes nye prosjekt for pianoløse kvintett. Bandet ble kalt Shape X Ensemble, men er nå endret til Shapex, hvor hun samarbeider med Tobia Bondesan (altsakasofon), Tommaso Iacoviello (trompet), Francesco Sarrini (kontrabass) og Giuseppe Sardina (trommer).

Dette er i stor grad improvisert musikk og en kombinasjon av originale tekster og låter kombinert med komposisjoner av Ornette Coleman. Albumet ble spilt inn i Arezzo, i Francesco Ponticellis Cicaleto Recording Studio.

Selv sier hun om sin musikk at «For meg betyr improvisert kreativ musikk å uttrykke meg i øyeblikket. Vi lever i illusjonen av vår daglige rutine, men vi vet ikke hva fremtiden bringer. Hver dag skjer bare én gang, og den virkelige utfordringen er å lære å leve i det nåværende øyeblikket, her og nå». Kanskje ikke såangt unna Ornette Colemans måte å være kunstner på?

Å gjøre Ornette Colemans musikk med vokal i front, kan ikke være en enkel øvelse. Og man skulle nesten tro at hun ville spille «annenfiolin» i denne sammenhengen, særlig når bandet også består av en altsaksofonist.

Men allerede fra åpningen, Giuseppe Sardinas «The Band Comes Playing A Crazy Little March And Goes Away», hører vi en vokalist som fremhever seg. Med ordløs vokal er hun i front av denne marsjen, som kommer marsjerende, passerer og forsvinner i horisonten. En spennende åpning på platen. Deretter tas vi med inn i Ornette-land med «Law Years» fra Colemans album Science Fiction fra 1971. Her spiller Bondesans altsaksofon og Iacoviellos trompet en viktig rolle, omtrent som Coleman og Bobby Bradfords trompet på originalen. Men jeg fascineres av Agostis vokal her. Hun har en sterk stemme som «svever» over kompet som en svale som varsler sol og varme i luften.

Bondesans «Brittle White» er neste. Her får Bondesan hylle Coleman som han vil en stund før resten kommer inn i en sekvens som oser av Colemans periode på tidlig 60-tall, og Bondesans altsaksofon er svært hørverdig, selv om det ikke er like mye energi i spillet som hos «far sjøl», før vi får Agostis «Spread Love», hvor hun tar det helt ned, og er et kort mellomspill hvor hun får holde på alene, som en intro til Ornette Coleman og Pat Methenys fine «Kathelin Grey» fra den fantastiske platen Song X. Dette var Colemans hyllest til Kathelin Gray, som er en amerikansk regissør, forfatter og kurator som jobber på tvers av mange uttrykksformerformer. Hun har vært med å grunnlegge en rekke prosjekter hvor økologi, vitenskap og kultur integreres. Hun skriver i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap, og var grunnlegger av Institute of Ecotechnics i 1970 (London i 1985) som hun er direktør for. Instituttet ble dannet for å harmonisere økologi og teknologi ved å initiere samarbeid mellom kunstnere, forskere og oppdagelsesreisende, samt praktiske utdanningsprogrammer og demonstrasjonsprosjekter. Denne låten høres nesten ut som en ballade med utspring i Colemans fødested Forth Worth i Texas. Vakkert med Agostis stemme sammen med bass og trommer, før trompeten kommer smygende og det hele vier seg ut som en vakker blomst om våren.

Sardina har laget «Echoes From Forth Worth, Texas», en mer eksperimentell låt, hvor Agosti og Sarrini åpner på fremragende måte, søkende, nede og svært vakkert. Deretter følger Sardinas «Cooper Game», en fin duo mellom altsaksofon og bass, før vi får Agostis «Rollin’», som er en hurtig og fin låt i 60-tallstradisjonen. Ikke kun Ornette Coleman, men en låt som kunne vært gjort av en rekke musikere og, ikke minst, «scattende» vokalister på den tiden. Og an vokalist som Jeanne Lee dukker opp i bakhodet, men hvorfor vet jeg ikke helt. Og når trompet og altsaksofon kommer inn beveger låten seg enda nærmere Coleman. Man ser nesten for seg Charlie Hadens bass-spill og en alltid smilende Billy Higgins eller Ed Blackwell bak trommene. En strålende låt!

Så følger Bondesans «Human Voice», enda en låt som starter helt nede, og jeg må skru opp volumet for i det hele tatt å oppfatte hva som skjer. Men når altsaksofonen kommer inn, er musikken i Colemans verden – en nydelig hyllest i en fantastisk vakker ballade som Coleman helt sikkert skulle ha ønsket han hadde laget. Stemningen, musikken og spillet er helt etter hans hode, hjerne og hjerte, og er kanskje platas vakreste komposisjon.

Deretter får vi Sardinas «At The Funeral The Band Is Sad And Drunk», og det er akkurata det denne låten forteller, selv om musikerne her ikke er fulle (så vidt jeg kan høre). Men det er en mollstemt komposisjon som forteller hele verden hvor lei man er for at Ornette Coleman forlot denne verden den 11. juni 1995.

Så avslutter de denne fine hyllesten med «Storytellers» fra Remembrance Of Things Past, en samling konsertopptak fra 1965 til 1995, som her kobles opp mot «Search Of Life» fra Colemans Tone Dialing fra 1995. Så vidt jeg vet er «Storytellers» kun utgitt på dette liveopptaket, men han gjorde den med Prime Time-bandet, og da snakker vi slutten av 80-tallet. Denne glir sømløst over i «Search Of Life», hvor vi får vokalen som resitasjon gjennom en megafon. Nydelig, og gjort med stor respekt!

Dette er rett og slett blitt en storslagen hyllest til saksofonisten Ornette Coleman. Musikken er som en personlig hyllest fra de fem musikerne, uten at det på noen måte blir noen kopi av «den gamle mester». Men stemningen er til de grader Ornettesk, at det er en fryd å lytte til for en svoren Ornette-fan.

En overraskende og fin plate fra fem utmerkede musikere fra Italia, med Monica Nica Agosti i førersetet. Og sannelig fungerer Colemans musikk strålende med en solid vokalist.

Jan Granlie

Monica ‘Nica’ Agosti (v), Tommaso Iacovielli (tp), Tobia Bondesan (as), Francesco Sarrini (b), Giuseppe Sardina (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.