Moskus er et av de mange, interessante, unge, norske jazzensemblene som har dukket opp fra utdanningen i Trondheim og Oslo de senere årene. De har tidligere gjort to kritikerroste plater, «Salmesykkel» i 2012, og «Mestetyven» i 2014.
Bandet består av pianisten Anja Lauvdal, bassisten Fredrik Luhr Dietrichson og trommeslageren Hans Hulbækmo, og på «Ulv Ulv» har de også invitert med hardingfelespilleren Nils Økland på et par spor.
Allerede fra start så oppdager man at Moskus på denne innspillingen er på vei mot et litt annet sted enn de var på de to første innspillingene. I åpningssporet, «Medstrøms» er stemningen dystrere enn det vi har opplevd med bandet tidligere, og på det korte andresporet, «Angelfossen», trakterer Lauvdal harmonium, og vi får et litt fritt improvisert strekk, noe som fortsetter i og med at hun benytter preparert piano i «Noe med utopia, Klondike».
Musikken har gått den veien veldig mange av de unge, særlig norske, musikerne er på vei nå om dagen. Borte er den mer tradisjonelle, akustiske pianotrioen, hvor man kunne lene seg rolig tilbake og tenke Bill Evans oppdatert til 2012 og 2014, eller Helge Lien Trio og dets like.
Det er tydelig at de tre musikerne har utviklet seg enormt på den korte tiden som er gått etter «Mestertyven» i 2014. Lauvdals tangentspill har beveget seg inn i det eksperimentelle, Dietrichson er mer energisk med bassen, og Hulbækmo lager helt andre ting på trommene og alle andre instrumentene han har fått tildelt enn tidligere.
I fjerdelåta, «Den store skjønnheten», bidrar Nils Økland i en sentral rolle, og hele låta spinner rundt hans hardingfele. Og her blir musikken enda mer eksperimentell, spontan og «gjort på stedet». Men det er vakkert, noe i første rekke Øklands felespill er årsaken til.
Den går over i «Chimes / gullregn», som fortsetter på samme sporet. Hulbækmo tar fram ei slags blokkfløyte (eller er det sag?), og spiller hovedrollen.
Og slik fortsetter det. «Kullgraver» er ei litt annerledes låt, men den befinner seg også i det eksperimentelle landskapet, mens «We will always love you too, Whitney Houston» har en fin tittel, og den er også kanskje platas mest interessante spor. Fint, litt popaktig munnspill (?) (som det absolutt ikke heter på dansk. Her heter det mundharmonica. Munnspill er noe helt annet, og har ingenting med musikk å gjøre). Låta er ettertenksom, med fint pianospill fra Lauvdal og litt e.s.t.-komp fra bass og trommer.
«Gramjeger» er mer eksperimentell impro, mens vi på «Borre borre gulleple, slå vekk» igjen får møte Nils Økland i en lyrisk improsak, som jeg synes står litt stille, før de runder av med «Ei signekjerring», som ikke bringer oss noe nærmere mestertyven på salmesykkel.
I den senere tiden har disse tre musikerne gjort sjumilssteg på karrierestigen innenfor den norske jazzen. Alle tre har vært en viktig del av det frittgående ensemblet Skadedyr, som eksperimenterer med det meste innenfor musikken, og hvor Lauvdal har en viktig rolle. Hulbækmo har på sin side også vært ytterst «busy» med å spille trommer med det svensk/norske bandet Atomic, så de har fått bryne seg skikkelig alle tre siden forrige møte. Det at man har beveget seg innenfor andre deler av jazzen (og samtidsmusikken) har kanskje også vært med på å utvikle de selv som musikere, og til å gå en helt annen vei.
Jeg vet ikke om jeg synes de valgene de har gjort på «Ulv ulv» er de beste. I de senere årene er det kommet hundrevis av band og plater som beveger seg innenfor den eksperimentelle improen, og jeg må innrømme at jeg har hørt adskillig mer spennende versjoner enn det Moskus kommer med på denne innspillingen. Dessverre.
Jeg satte meg ned med store forhåpninger, men ble dessverre skuffet.
Jan Granlie
Anja Lauvdal (p, harm, synth), Fredrik Luhr Dietrichson (b), Hans Hulbækmo (dr, jews harp, perc, saw, wind instruments), Nils Økland (hard.vio)
