Motorpsycho er et av de mest legendariske og eksperimentelle, norske rockebanda som har eksistert, og som fremdeles holder det gående. Med base i Trondheim, eksperimenterer de med rocken som utgangspunkt, og de blir ofte sammenlignet med rocken som oppstod i England og i Camebridge-miljøet på 70-tallet. Men de lever og ånder for nåtiden, og kan på mange måter karakteriseres som en oppdatert utgave av flere av de banda som dominerte den eksperimentelle rockescenen i England på 70-tallet.
Dette er den fjerde utgaven av den stadig pågående Motorpsycho «luksus-box» re-issue-serien som de har hatt gående en tid.
Vi får seks CDer med tidligere utgitt stoff, såkalte «B-sider», rariteter og liveopptak, før det hele ender opp med den nærmest legendariske konserten bandet gjorde på Rockefeller i Oslo den 14. mars 1997.
I Norge har Motorpsycho lenge hatt legendestatus. Ikke bare blant «head-banging» heavyrockere og studenter, men også hos en stor del av jazzpublikum, i alle fall de som ikke har fått opptak i «jazzpolitiet» og som mener mesteparten av musikken som er kommet etter John Coltranes «Giant Steps» ikke er jazz.
Grunnen til det tror jeg er at bandet, i likhet med en del andre band som har hatt tilhold i Trondheim og i miljøet rundt NTNU og utdanningen innenfor improvisert musikk, at de ikke har isolert seg innenfor sin stilart, men har vært mottagelige for andre stilretninger og inspirasjoner.
Bandet består egentlig kun av tre personer, Bent Sæther (bass og vokal), Hans Magnus Ryan (gitar) og Kenneth Kapstad (trommer), som overtok etter Håkon Gebhardt etter at denne boksen var innspilt, og gjennom historien, helt siden de startet i 1989, har de alliert seg med medmusikanter som har vært med på å skape det rette Motorpsycho-soundet.
På «Angels and Deamons at Play» starter de med «Angels and daemons at play vol. 1 The Original Album – Baby Scooter», ogiginalt utgitt i 1997, som gir oss det originale, mer rett på, rockeuttrykket. Fem låter, som så grunge som om de skulle kommer fra Seattle eller innover der, og Norge (og verden) har fått et nytt stjernelag innenfor rocken som man bare må følge. Og det gjorde publikum. Motorpsycho fikk en trofast fanskare.
Deretter følger «Angels and daemons at play vol. 2 Have Spacesuit, Will Travel» (også 1997), som er litt mer søkende og eksperimenterende enn den første. Her har man også alliert seg med støymusikeren Helge Sten, eller Deathprod. som er hans kunsternavn.
På denne tiden var Motorpsycho en aktiv del av musikermiljøet på UFFA og boligområdet Svartlamon i Trondheim, et slags norsk Christiania for boligløse, kunstnere og politiske aktivister på venstresiden. Og det var her den spennende musikken i Trondheim foregikk på den tiden. Her fant man også et band som Dum Dum Boys.
På denne plata kan man ane det som skulle utvikle seg til det bandet er i dag. Helge Sten fikk en stor del av lydbildet, og skal man absolutt prøve å sammenligne bandet med noe, så må det kanskje bli de første årene av Genesis.
På CD3 får vi «Angels and daemons at play vol. 3. Lovelight» (1997), som igjen tar oss tilbake i stilart. Her møter vi kun trioen med Sæther, Ryan og Gebhardt, og som de to foregående er denne originalt utgikk som EP. Rått, ærlig og tøffere enn toget!
Samme år kom også platen «Angels and daemons at play» ut, som ble utgitt i en rekke varianter og formater, men det er først nå vi har fått alt dette samlet.
CD4 har de kalt «Angels and daemons at play vol. 4. The Ones That Got Away, B-Sides, Rarities & Live Recordings», som starter med «Starmelt»-EPen fra 1997, før vi får outtakerne «Back to Source», og er tidligere bare å finne på EPen «Ozone», før vi får «Caterpillar» som de trodde de hadde skrevet og utgitt tidligere (!) og «King Bong Hop», begge outtakes fra albumet «AADAP».
Deretter får vi tre låter som var med på et samarbeid med trioen Tre små kinesere, og var en plate som ble laget mot rivningsplanene på Svartlamon, før vi får noen outtakes og rariteter fra andre seanser. Den mest varierte og merkelige platen i boksen, men aldri kjedelig eller uinteressant. Noe overraskende er kanskje «La’moen Rag», hvor Håkon Gebhardt leder an med banjo, eller americana-låten «Baby Jesus II».
Det er noen konserter i Norge som det går gjetord om i mange år etterpå. En av disse var da Sex Pistols spilte på Pingvin i Oslo i 1977, en konsert som «alle» var tilstede på, selv om Pingvin Club ikke tok altfor mange publikummere. En annen er Miles Davis sin «Midnattsmesse» i Molde i 1984, og en tredje er Motorpsychos konsert på Rockefeller i Oslo den 14. mars 1997. Derfor har man også satt av de to side CDene i denne boksen til nettopp denne konserten. Opptakene ble gjort av NRK (hvorfor i all verden ahr dere sluttet med slike opptak?), og vi får, så vidt jeg vet, konserten komplett fordelt over to CDer. På denne konserten hadde de med gjestene Ole Henrik Moe på sa, Helge Sten på elektronikk og Knut Ålefjær og Marius Søbye på perkusjon, mens «stammen» i bandet er intakt.
Musikken ersvende og elektronisk i starten, før rockebeatet overtar, og jeg er overbevist om at publikum i salen elsket det de fikk høre. Og jeg er glad for at musikken endelig er tilgjengelig for oss andre, som ikke var til stede.
Dette er blitt en samling av strålende rockemusikk fra et av Norges ledende band innenfor den mer eksperimentelle rocken. Bandet har holdt på siden 1989, og den første demotapen, «Maiden Voyage» kom i 1990. De har mottatt tre Spelemannpriser (1996, 1997 og 2000). De har fått prestigepriser som Alarmprisen (2001), Gammleng-prisen (1999) og Edvard-prisen (2010), samt Nord-Trøndelag fylkes kulturpris i 2015.
Grunnen til det tror jeg har å gjøre med at dette er et band som holder på tradisjonene, samtidig som de er nyskapende og er med på å utvikle rocken uten at de på død og liv skal bli kjendiser og «folkeeie».
«Angels and daemons at play» er blitt nok et strålende dokument fra denne trioen. En trio jeg håper vil fortsette å spille sin kompromissløse rock, samtidig som de kombinerer den med andre musikkformer, inn i evigheten. Og for den som ikke har noe særlig kjennskap til hva Motopsycho-sounden er, så er det bare å gå til anskaffelse av «Angels and daemons at play». Her får du, etter min mening, et godt tverrsnitt av en periode fra dette bandet, og kanskje den perioden hvor de var mest spennende.
Men lar du deg fange av Motorpsycho, så er jeg redd for at du kanskje er solgt!
Da deres forrige plate kom ut, sto jeg i en av de få platebutikkene i København å så på platen, da en av ekspeditørene kommer ilende til, og i gleden utroper: «Dette er fandenmig det bædste band i verden!».
Jan Granlie
Bent Sæther (b, v), Hans Magnus «Snah» Ryan (g), Håkon Gebardt (dr, perc, saw) Helge Sten (elec), med gjester
