Den amerikanske pianisten Mulgrew Miller (1955-2013), gjorde flere utmerkede soloplater i løpet av karrieren. Dette albumet, som ble spilt inn 2. februar 2004 i Barcelona, er virkelig en sjelden perle for beundrerne av pianisten, som var elsket av mange i det gobale jazzmiljøet. Med sine egne versjoner av komposisjoner av Thelonious Monk, Dizzy Gillespie, Cole Porter, Miles Davis og Duke Ellington, viser han hvorfor han regnes som en moderne legende.
Denne dagen i Fabía Puigserver room i Teatre Lliure starter han med Gillispies «Tour De Force» i en relativt rolig og behagelig versjon, og derfra til han avslutter med Duke Ellingtons «Just Squeeze Me (but please don’t tease me)», får vi behagelige og fine versjoner av en rekke mer eller mindre kjente komposisjoner innenfor jazzhistorien.
Han gjør kun en egen komposisjon, «Excursions In Blue», som føyer seg fint inn i settlisten. Og versjonene hans av disse låtene glir behagelig forbi, uten at så altfor mye fester seg altfor godt i hjernebarken. Det er gjennomgående behagelig solopianojazz, fra en utmerket pianist, som beviser hvilken eminent improvisator han er, uten at han dermed kan oppfattes som en original pianist. For det er et godt stykke fra pianister som vi kjenner igjen nesten ved første akkord, så som Thelonious Monk eller Keith Jarrett, eller mer utagerende pianister som Alexander von Schlippenbach, Misha Mengelberg eller Jeppe Zeeberg.
Men det er en gjennomført og fin solo-økt vi får fra Miller. Og vi får fine versjoner av både Cole Porters «I Love You», Antonio Carlos Jobims «O grande amor», Richard Rodgers «It Never Entered My Mind», John Lewis’ «Milestones», Erroll Garners «Misty», Dizzy Gillispies «Woody’n You» og Ellingtons «Just Squeeze Me (but please don’t tease me)».
Det er først og fremst hans spill med høyrehånda i det høyere registeret som fascinerer i spillet. Og å kompe seg selv gjør han på en fortreffelig måte, med fint venstrehåndspill.
Sikkert en skikkelig godbit for de som samler på Miller, og som fascineres spesielt av hans spill med høyrehånda. For oss andre tror jeg vi kanskje heller plukker fram hans duoprosjekt med Niels-Henning Ørsted Pedersen, hvis av skal hygge oss med den gode pianisten.
Jan Granlie
Mulgrew Miller (piano)
