Bassgitaristen Jaco Pastorius slo igjennom som en bombe i 1976 med et debutalbum som bl.a. inkluderte jazzstjerner som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Lenny White og Don Alias. På kort tid revolusjonerte han instrumentet fretless (båndløs) bassgitar, satt det i front med sin helt egne sound, presise intonasjon, knallsterke groove og sitt store tekniske overskudd. Bass ble ikke bare bass etter Pastorius sitt inntog. Så langt gikk han, at enkelte kritikere mente at Pastorius og hans mange disipler omgjorde bassens grunnleggende komp-funksjon i bunnen av lydbildet til en slags hektisk sologitar som dominerte for mye og fylte opp nesten all plass i et band. Pastorius stil påvirket raskt musikere langt utover jazzens kretser og traff millioner av fans, noe svært få jazzmusikere i den grad har klart, hverken før eller senere.
Pastorius popularitet steg til superstjernestatus da han turnerte verden rundt med Weather Report fra 1976 til 1982, og parallelt spilte med bl.a. Joni Mitchell og sitt eget ministorband, Word Of Mouth. I tillegg til sin virtuositet på instrumentet, så var Pastorius også en sterk komponist, arrangør og produsent. Men Pastorius var bipolar, ustabil, slet med rusmisbruk, og endte dessverre sine dager etter en voldsepisode i 1987, bare 35 år gammel.
Multiquarium Big Band følger opp den franske storbandtradisjonen etter det legendariske Orchestre National de Jazz, et annet fransk ensemble på topp internasjonalt nivå. Multiquarium Big Band er ledet av trommeslager André Charlier og pianist Benoît Sourisse. På dette prosjektet hyret de inn Biréli Lagrène, franskmann av sigøynerslekt, og mest kjent som stringswing- og jazzgitarist. At han var så god på fretless bass ala Jaco, det visste ikke denne anmelder. Men Lagrène traff Pastorius i New York tidlig på 1980-tallet. De ble venner, øvde, turnerte og spilte inn et album sammen, «Stuttgart Aria». Så samarbeidet med Multiquarium Big Band gir derfor god mening.
For et storband! Med strålende spill, både kollektivt og solistisk, er det svært lite å trekke her. Kompleksiteten i denne musikken er altså ikke noe for amatørmusikere. Bandet er dønn samspilt og forholder seg svært aktivt til elementene rytmisk fremdrift og dynamisk fremførelse. Her er altså ikke alt fortissimo, brautende og macho, slik storbandmusikk dessverre av og til kan fremstå. Bassgitaren er også godt integrert i lydbildet og er ikke mikset for høyt. Hele produksjonen er meget bra.
Låtmaterialet på «Remembering Jaco» er hentet fra albumene «Jaco Pastorius» og «Invitation» og fra hovedpersonens fineste repertoar fra de ikoniske jazzrock-fusion-platene «Black Market», «Heavy Weather» og «Night Passage» med Weather Report. Arrangementene er strålende skrevet; noen relativt safe og tett på originalen, andre versjoner gjøres et stykke utenfor mainstream, særlig i valg av instrumentering, der treblås og perkusjon brukes kreativt.
Den spretne sambaen «(Used to be a) Cha Cha» og den såre balladen «Continuum» er godt arrangert og spilt, med solist Biréli Lagrène i storform.
«Invitation» er platens indrefilet med fenomenale soloer fra Denis Leloup (trombone), Stéphane Guillaume (sopransax), Lagrène (bass), trommeslager André Charlier og hans sønn Nicolas på perkusjon, samt et imponerende energisk tutti shout chorus. Den vakre valsen «Three Views Of A Secret» er originalt og fint tolket, der Stéphane Guillaume på klarinett spiller følsom lead. Denne versjonen ville komponisten sannsynligvis elsket!
«Palladium», en annen klassiker fra Weather Report, fremføres tettere på originalen med solo også her av Stéphane Guillaume (tenorsaksofon), samt av Pierre Drevet (trompet). «Barbary Coast» er dessverre satt i et litt høyere tempo enn originalens skranglete somletog, og dras dessverre ytterligere opp i en litt stressa funk-jam ala fransk hurtigtog.
Mellom låtene leser trommeslager Peter Erskine, som spilte med Pastorius i flere år, tekster. Istedenfor å stykke opp fremdriften i platen og måtte høre Erskine snakke fire ganger, så kunne kanskje denne fortellingen vært samlet i én lengre bolk.
I kontrast til de mange sofistikerte komposisjonene, og franskmennenes respektfulle tolkning av dem, kommer til slutt den fleipete og litt forglemmelige blueslåten «Fannie Mae», som Pastorius selv gjerne sang (gaulet) på sine konserter, her med et solid bidrag av vokalist Yannick Boudruche. Og sånn var vel også Jacos brede musikksmak: Fra det dypt seriøse, via det overaskende og følsomme, til det nærmest fjollete, i stil ofte et sted mellom Bach, Bartok, bop, samba, soul, rock og blues. Alltid utpreget rytmisk. Gjerne litt provoserende. Sjelden lavmælt. Og Pastorius var storbandmann.
Det har blitt laget mange album som hyller Jaco. Det er produsert biografier og dokumentarfilmer om mannen, og legende-dyrkingen har kanskje vært i overkant. «Remembering Jaco» inneholder mye musikalsk informasjon, i form av usedvanlig mange toner, beats og mye lyd. Dette er maksimalisme mer enn minimalisme og kanskje ikke noe å sette på som avslappende bakgrunnsmusikk. Uansett er dette et høyst vellykket tribute-album, en av de beste, som både Jaco-fans, jazzrock-entusiaster og storbandfolk burde ha stor glede av.
Torstein Ellingsen
Biréli Lagrène (fretless b), Stéphane Chause (as, cl, bcl), Lucas Saint-Criq (as, ss), Stéphane Guillaume (ss, ts, fl), Fréderick Borey (ts), Fréderick Couderc (bs), Claude Eléa (tp, flh), Pierre Drevet (tp, flh), Eric Poirier (tp, flh), Yves Le Carboulec (tp, flh), Denis Leloup (tb), Damien Verberve (tb), Philippe Georges (tb), Didier Havet (btb, tuba), Pierre Perchaud (g), Benoît Sourisse (p, Hammond organ, Fender Rhodes), André Charlier (dr), Nicholas Charlier (perc), Yannick Boudruche (v), Peter Erskine (storyteller)