Så har Vilnius-selskapet NoBusiness igjen vært og gravd i de ikke altfor fjerne arkivene. «Homework» er blitt utgitt tidligere, på LP i 1997, men innspilt den 30. mai 1994 på 816 South Street i Philadelphia.

Det var Margaret Davis, som mange vil kjenne som Henry Grimes nåværende kone, som oppdaget at Sunny Murray var i Philadelphia. Hun ringte en av de trofaste gjestene på de mange freejazzklubbene i byen på den tiden, gitaristen Robert Andreano, og fortalte at Murray var i byen, og at de måtte møtes. De traff hverandre, men ikke i byen, men i Davis’ leilighet på Upper East Side i New York, og det var Davis som foreslo at de bare måtte spille sammen. Andreano hadde et studio i Philadelpia, og dagen etter møttes de der for å se hva de kunne få til sammen musikalsk. Andreano hadde på veien til studio plukket opp bassisten og bassklarinettisten Bob Dickie, slik at de ble en trio. Og resultatet av dette møtet får vi servert her. Så for den som ikke har den gamle Lpen stående i hyllene, den ble tross alt produsert i kun 300 eksemplarer, så har man nå muligheten til å være med på dette møtet.

Vi møter trioen i seks fritt improviserte strekk, hvor det allerede fra start er tydelig at det er Murray som leder an i improvisasjonene og idéleggingen. Men med det mener jeg ikke at de andre på noen som helst måte ligger på latsiden, for hele veien er det et kollektiv som regjerer. Det er mer som at det er Murray som legger premissene for når man skal «ta det helt ut» eller hvor man skal legge seg musikalsk.

Andreanos gitarspill kan minne om en del andre frittgående jazzgitarister på den tiden, med en fot i rocken og en i jazzen. Han legger gjerne litt lange linjer i oppbyggingen av soliene, og når det virkelig «tar av» er han helt framme på tuppa og avleverer noen solide rifleskudd fra el.gitaren. Bassist Dickie, er den som på mange måter holder det hele litt nede. Han har en solid oversikt over hvor de to andre har tenkt å bevege seg, og enten følger han dem ut på ferden, eller så gjør han hva han kan for å holde de andre to i tømmene.

I tredjesporet, «Good Things» har Andreano overtatt bassen, mens Dickie spiller bassklarinett i et svært fritt landskap, selv om de andre to forsøker å holde orden i galskapen. Nå kan man vel kanskje ikke si at Dickie vil gå inn i historien som en av de ledende bassklarinettistene, men innimellom synes jeg det fungerer. Kanskje mest fordi de to andre leder an i et stødig komp, slik at det ikke er den største utfordringen å skape noe kreativt på bassklarinetten.

Fjerdesporet, «Why You Need A Lawyer When Your Pants On Fire», er et lengre solostrekk fra Murray, som beviser hvilke eminent improvisatør han var på denne tiden. Det er nesten som å høre Paal Nilssen-Love solo i deler av spillet, mens han nynner et slags tema mens han improviserer. Tøft!

På «Memorial Day» (oppkalt etter dagen innspillingen ble gjort) er igjen alle tre plass med sine hovedinstrumenter, og vi får en solid fri improvisasjon som smeller i veggene. Her synes jeg Andreano virkelig har funnet plassen sin i trioen. Han virker sikrere enn på de tidlige låtene, og han tør ta mer styring i framdriften, før de avslutter med «In», enda en fri improvisasjon, som kun varer i 1 minutt og 36 sekunder. Men den runder på utmerket måte av en session mellom tre musikere som ikke hadde spilt med hverandre før denne dagen i Philadelphia, og hvor ikke alle tre har like stor kunnskap og «trening» i å mestre å spille med en legende som Sunny Murray. Men de klarer seg fint, og særlig synes jeg bass- og gitarspillet fungerer, selv om jeg ikke er overbevist om bassklarinettspillet til Dickie.

Men Sunny Murray skyter hele veien med skarpt. Hans trommespill er løst og deilig å høre på, samtidig som han, der det er nødvendig, legger et klart rytmisk oversiktlig anslag, som fungerer godt. Men hele veien er han totalt kompromissløs. Her er det han som er sjefen, så kom ikke her … Og imens plukker Andreano opp rockeelementene, men Murray lar seg ikke affisere et sekund. Han kjører på med sitt, noe som får de andre musikerne til, nesten gjennomgående, å følge han. Men ikke uten kamp. Innimellom kan man nesten se de harde blikkene som utveksles over gulvet mellom Murray og Andreano, og jeg har en følelse av at respekten for Murray er såpass stor, at Andreano tenker at det er best å følge sjefen.

Men det svekker ikke musikken ett eneste sekund. Denne spenningen synes jeg heller er med på å gjøre innspillingen til en interessant session, hvor de tre musikerne følger hverandre på en fin måte, og avleverer seks «strekk» som viser hvilke eminente musikere disse tre var på 90-tallet.

Nå er det vel bare Murray som er et kjent navn blant de som følger den frittgående jazzen. Jeg har forsøkt å finne ut mer om Bob Dickie, men der har ikke internettet gjort jobben sin. Det samme gjelder for Andreano, ingen opplysninger (Johan Hauknes: Hjelp!).

Men om det ikke foreligger noen opplysninger om de to, så har de vært med på en spennende plate med Sunny Murray (og det er mange som omtales på internett som aldri har kommet såpass langt i livet, at de har spilt med Murray), og det bør de være stolte over. Og for Murrays vedkommende, så føyer denne innspillingen seg godt inn i en rekke spennende innspillinger, både i hans eget navn og på plater med Cecil Taylor, Albert Ayler, Ted Curson, Archie Shepp, John Coltrane, Don Cherry, Ornette Coleman, John Tchicai med flere.

Jan Granlie

Sunny Murray (dr), Bob Dickie (b, bcl), Robert Andreano (g)