Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

M(H)YSTERIA

«Family Drug»
JVT0017

Er støy vakkert? Nei! Kan støy være interessant? JA!! Dette kan være en passende innledning på anmeldelsen av det italiensk/belgiske bandet       M(h)ysteria sitt album «Family Drug», som kun inneholder tre spor. Allerede på åpningslåta «Road rage», skjønner man fort at dette ikke kommer til å bli noen vakker opplevelse med peace, love og flotte solnedganger. Et brutalt bassostinat ligger under hardtslående trommespill og vegger av Hammondklanger og analoge synthlyder, der vi dras med på et roadrace av mørk musikalsk energi. Noen minutter ut i låta, glir det hele ut i fullstendig fritt spill der alle musikerne maner fram assosiasjoner til all verdens faenskap. Det lykkes de godt med.

Om det var dystert på åpningslåta, blir det ikke noe særlig lysere på spor 2, tittellåta «Family Drug». Hvis målet er å beskrive stress og gi apokalyptiske assosiasjoner, når de målet med godt monn. På siste sporet, «Crumbs War», starter det hele litt mindre dystert med en ganske groovy beat. Men frykt ikke, vi blir fort dratt inn igjen i bandets mørke og smertefulle musikalske uttrykk.

Alle der ute som har den forestillingen at improvisasjonsmusikk på Hammondorgel skal spilles slik som Jimmy Smith og Joey DeFrancesco har gjort det, har ikke mye å hente på dette albumet. Eller kanskje har de nettopp det – at det finnes andre måter å bruke et klassisk jazzinstrument på som kan få fram kraftfulle følelser. Referansene til salig Keith Emerson i The Nice og Emerson, Lake & Palmer er for denne anmelderen ganske så klare. Emerson var ikke snau på konsertene sine når det gjaldt å støye på orgel både med og uten kortslutning. Han var også den første som begynte å bruke synthesizerne til Robert Moog live.

Dette er mørk, dyster og smertefull improvisasjonsmusikk spilt av svært dyktige musikere. Mange vil kalle dette for støy, og det har de tidvis rett i. Men det er usedvanlig spennende støy som setter i gang mange sterke følelser og bilder i hodet for de som gidder å sette seg ned og høre på det. Men vær forberedt på at du trenger en god pause etter å ha hørt gjennom albumet.

Bjørn Sandnes

Giovanni Di Domenico (org), Laurens Smet (b), Jacob Warmenbol (dr)

Skriv et svar