Den japanske pianisten Naoko Sakata, har for lengst blitt å regne som svenske, etter mange år i landet. Hun ville flytte til Sverige og studere musikk, på grunn av at Bobo Stenson var svensk, og at hun kunne få studere med bassisten Anders Jormin, som underviser ved universitetet i Göteborg.
Og etter at hun flyttet til Sverige, og fikk opphold i landet, har hun gjort suksess både som solopianist og med sin trio. I tillegg har hun spilt med flere unge musikere i Göteborg-området, og særpreges på grunn av sitt lyriske og delikate spill.
I salt peanuts* har vi blant annet anmeldt hennes trioplate, «Dreaming tree» fra 2016 (anmeldelsen kan du lese HER). Hun har spilt på flere festivaler i Norden, så som 12 Points i Stavanger, Stockholm Jazz Festival, Tampere3 Jazz Happening, jazzfest i Trondheim, på Jazzahead i Bremen, Bohemia Jazz Fest i Tsjekkia, Jazz Au Chellah i Marocco og Technopolis Jazz Festival i Hellas.
På sin nye plate, møter vi henne solo, innspilt i 15. og 16. februar 2019 i Epidemin i Göteborg. Vi får fem improvisasjoner kalt «Improvisation 1» til «Improvisation 5», og jeg føler vi får hele spekteret av Sakatas musikk i løpet av de 55 minuttene vi får gleden av å lytte til henne.
Jeg skrev tidligere at Sakata er en lyrisk pianist. Og det står jeg for. Men ikke dermed sagt at hun også kan vise temperatur i spillet sitt, og virkelig «harve løs» på flygelet med hele den lille kroppen. Og fra start til mål er det en usedvanlig vakker musikalsk reise vi får være med på. Hun forsøker aldri å fremheve at hun også kan spille fort og heftig, men det gjør hun når hun føler det passer inn i improvisasjonene.
Jeg tror kanskje noen vil sammenligne henne med Keith Jarrett, særlig i de mest lyriske partiene. Men når hun virkelig «angriper» det store flygelet, som i starten på den andre improvisasjonen, går tankene mye mer til Cecil Taylor og kanskje også Don Pullen. Og de fem improvisasjonene er hele veien spennende å lytte til. Hun varierer mye i stemningene, og er i stand til å fortelle oss historier som hele tiden er nye og spennende. Av og til får vi noen nesten naivistiske «strekk» hvor hun henter frem barnet i seg, og da beviser hun at hun er en strålende komponist også, før hun plutselig er et helt annet sted og i en helt annen stemning og retning. Og når hun så vidt er innom det folkemusikalske, er det bare så vakkert. Og i den femte improvisasjonen, er det som om Bill Evans svever over vannene og har tatt sewg en tur ut i den svenske naturen. Vakkert.
Om «Inner Planets» er hva som rører seg inne i Sakatas kropp og sjel, så er det mye som skjer der inne. Hun har mye å tenke på. Kanskje lengter hun av og til tilbake til hjemlandet? Kanskje lar hun gleden av å bo trygt og godt i Göteborg være det som inspirerer? Uansett skjer det mye i de fem improvisasjonene, som mange bør ta seg tid til å lytte til.
Spennende og ytterst interessant!
Jan Granlie
Naoko Sakata (p)
