Den amerikanske bassisten, komponisten og bandlederen Nathan Francis er bosatt i Helsinki. Nathan startet musikk fra tidlig alder og gikk på musikktimer i hjembyen ved Portland State University mens han allerede gikk på videregående skole. Det var på denne tiden at Nathan begynte å studere ved Alan Jones Academy of Music hvor han først ble kjent med jazzmusikk. I Portland studerte han med blant andre Nathan med Chuck Israels, og Jason Schooler fra Oregon Symphony. Gjennom blant annet disse mentorene begynte Francis å bli en dyktig musiker. Etter en periode i San Francisco ved San Francisco Conservatory, flyttet han til Helsingfors for å studere ved Sibelius Academy of Music og delta i den voksende jazzscenen i Helsinki. Han har spilt med blant andre Randy Weston, Peter Bernstein og Ron Steen og har deltatt på masterclasses med andre Jazz-musikere som Dana Hall og Julian Lage.
I sin kvartett har han med pianisten Markus Niittynen og trommeslageren Aleksi Heinola, og den finske jazzveteranen Eero Koivistonen.
Og de starter i et typisk Coltrane-landskap med Eero Koivistonens «Minor Solution», som i en «blindfold» hadde vært perfekt for å skille Coltrane-nerdene fra resten. For spillet til Koivistonen er så tett på Coltrane som det nesten er mulig å komme, både i måten å spille på og i tonen. Jeg har hørt den finske veteranen flere ganger både på plate og på konsert, og jeg kan ikke huske å a hørt han så tett på Coltrane som i denne låta.
Deretter følger balladen «After The Morning», skrevet av pianisten John Hicks. Dette er også en låt som ligger i det litt tidlige Coltrane-landskapet, med Koivistonen regjerende i front med stor overbevisning. Her legger vi også merke til fint pianospill fra Niittynen, som er et nytt, finsk navn for meg. Og bak får vi fint spill av både Francis og Heinola.
«Crystal Clear» er gjort av Niittynen, og jeg tenker igjen Coltrane, for tonen til Koivistonen er nesten skremmende lik en litt ung Coltrane. Og han spiller hele veien kreativt og fint over et drivende komp. Her får vi også en fin bass-solo fra kapellmesteren, hvor han beviser at han har full kontroll på denne musikken, før vi får Cecil McBees «Song of Her», nok en ballade, hvor man nesten kan sammenligne Koivistonens spill med Juhani Aaltonen, en annen av de finske saksofonistene som elsker John Coltranes musikk. Her blir jeg sittende å nyte tenorsaksofonspillet, som svever der oppe, med mye av den urkraften vi husker fra Coltrane. Nydelig!
Så følger Kivistonens «Late Show», hvor jeg synes pianospillet til Niittynen nærmer seg McCoy Tyner, uten å inneha den samme kraftige venstrehånda. Og bak tenorsaksofonen og pianoet får vi nydelig spill fra bass og trommer.
Det ville være rart om man på en slik plate ikke skulle ha med en Coltrane-komposisjon. Og som avslutning får vi Coltrane (og Franz Lehars) «Vilia», som forefinnes som bonuslåt på CD-versjonen av det utsøkte Coltrane-albumet «Live at Birdland». Denne låten er Coltranes versjon av Franz Lehars «Vivias», tilsatt de nødvendige jazzelementer, og som første gang var å finne på en samleutgivelse fra Impulse! Fra 1965. Den versjonen vi får her, er helt i Coltranes fotspor, med eminent og overbevisende spill, særlig av Koivistonen. Men de andre musikerne pusher hele veien på hovedsolisten, og sparker og slår, slik at det blir en deilig og pågående versjon.
Mathan Francis har laget en nydelig «Coltrane»-plate sammen med sine finske venner. Det er ikke kopier av «sjefen sjøl», men i spillestil og tilnærming ligger de fire tett på forbildet. Og det låter faktisk mye bedre her enn på mange andre forsøk på noe lignende fra adskillig mer kjente og profilerte, amerikanske musikere.
Overraskende og deilig!
Jan Granlie
Eero Koivistonen (ts), Nathan Francis (b), Markus Niittynen (p), Aleksi Heinola (dr)
