Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

NATSUKI TAMURA

«Koki Solo»
LIBRA RECORDS, 101-066

Den japanske trompeteren Natsuli Tamura kjenner vi kanskje best som pianisten Satoko Fujiis ektemann og samarbeidspartner. Han ble født 26. juli 1951 i Otsu, Shiga, Japan. Han begynte sin profesjonelle musikerkarriere etter at han var ferdig med videregående skole, og spilte i mange band, inkludert World Sharps Orchestra, Consolation, Skyliners Orchestra, New Herd Orchestra, Music Magic Orchestra, og Satoko Fujii Ensemble, så vel som i sitt eget ensemble. Han var trompetist for mange nasjonale TV-show i Japan fra 1973–1982, men i 1986 dro han til USA for å studere ved Berklee College of Music. Han vendte tilbake til hjemlandet for å spille og undervise ved Yamaha Popular Music School og ved private trompetstudioer i Tokyo og Saitama, før han kom tilbake til USA for å studere ved New England Conservatory.

Debutplaten som leder kom i 1992, og i 1997 ga han ut duoalbumet «How Many?» med pianisten Satoko Fujii. Det markerte begynnelsen på et kunstnerisk samarbeid som har fortsatt helt frem til i dag. Duoen har laget flere CDer opp gjennom årene.

Men nå skal han altså stå på egne ben, men fru Satoko er sterkt involvert som executive producer og fotograf på platen, så han har kanskje ikke fått helt frie tøyler…

Vi får åtte fritt improviserte «strekk», og det starter relativt friskt med «Sekirei». Og derfra og ut, er dette en fin soloplate, hvor han også spiller piano og wok, i tillegg til at han tidvis bruker stemmen.

I det første sporet får jeg klare assosiasjoner til hvordan vi er vant til å høre den danske trompeteren Kasper Tranberg boltre seg i alle toneleier på trompeten. Han har en klar og fin tone i hornet, og hans kreativitet er ytterst vid.

Å gjøre en soloplate på trompet, eller egentlig på de fleste instrumenter, krever en stor grad av idérikdom og entusiasme. Når man skal gjøre, som her, åtte «strekk» må det være variasjon i spillet, noe kke altfor mange som spiller et blåseinstrument som trompet har. Det er jo et instrument som ikke gir like store muligheter som for eksempel piano. Men jeg synes det Tamura serverer på denne innspillingen er spennende, og det skjer mye interessant, både i detaljene og i det «store» på platen. Nå er det kanskje begrenset hvor mye interessant man kan skape av musikk ut av en wok, men også her synes jeg Tamura leverer spennende, om ikke oppsiktsvekkende, musikk. Og som variasjon fungerer det.

Nå er det ikke så lenge siden jeg brukte mye tid på å lytte til Wadada Leo Smiths soloplate «Trumpet» som kom ut på TUM Records. Og sammenligner vi de to platene oppdager vi at de ikke befinner seg så langt fra hverandre. Begge er glimrende teknikere, og tonen er ikke så veldig forskjellig. Men der hvor Smith bruker kirkerommets akustikk som et element i musikken, må Tamura bruke andre hjelpemidler. Jeg synes han varierer godt fra åpningssporet, via den fine balladen «Kawau», før han setter seg ved pianoet i «Bora», og beviser at han også kan gå fruen i næringen når det gjelder spennende og ettertenksom pianoimprovisasjon. Og i «Sagi» bruker han mye luft eller «trange passasjer», så han nesten kan ligne litt på Arve Henriksen på det frieste. Og i «Kamome» har han igjen plukket fram woken, som kombineres med klagende stemme, og vi tas med rett inn i en japansk film som aldri vil ende godt, før vi får «Chidori», hvor han igjen plukker fram trompeten i en litt lengselsfull sak, som både er lyrisk og vakker.

Og så avrunder han denne innspillingen som er tatt opp hjemme i Kobe den 7. november 2020, med en slags «klagesang», hvor han både spiller piano og trompet, pluss at jeg mistenker han for også å bruke stemmen innimellom. Dette er en avslutning som ikke akkurat slutter i det positive og glade. Her lyser det av lengsel etter ett eller annet, men fremføres på en utmerket måte, og, hva jeg vil kalle, typisk japansk. Dramatisk, og sørgende.

Det er mye personlig i spillet til Tamura. Han skjuler ingenting på denne inspillingen. Og det er mye japansk drama i det vi får høre. Men innimellom ser han lyst på livet, og solospillet blir mer optimistisk, men når han avrunder såpass dramatisk som han gjør her, så ser vi virkelig fram til hva han kommer opp med neste gang.

Jan Granlie

Natsuki Tamura (tp, p, wok, v)

 

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.