Det unge, danske bandet Nausia, var et helt ukjent fenomen for meg, helt til jeg mottok denne LPen på døren for en stund siden. Bandet består av saksofonisten og klarinettisten Isak Schiødt, saksofonisten og synthspilleren Oskar Faye, gitaristen Christoffer Baye, bassisten Milo Aurvig og trommeslageren William Spanggaard.
Platen ble innspilt i løpet av sommeren 2020, primert i Lyngby, og er utgitt i 150 eksemplarer. Og hvis alle eksemplarene er like den jeg har mottatt, som er pakket inn i et «vrengt» cover av en plate med pianisten Paul Rosenberg, og platecoveret inneholder et kunstverk av William Spanggaard pluss et linotrykk med informasjonen om innspillingen. Selve Lpen er med håndskrevet tekst, og det er vel første gang vi har mottatt en plate hvor det er skrevet «Til Salt Peanuts» på labelen i midten, sammen med henvisning til side A og B.
Men det er musikken vi er mest spent på, og det starter med «Åmosen» med to fine saksofoner i lyrisk, og nesten kjærlig, duett. Så kommer bassen smygende, og vi sitter litt på «nåler» og venter på det store «smellet». For det er ikke vanlig, heller ikke her i Danmark, at et ungt band oppholder seg i et slikt lyrisk landskap altfor lenge. Musikken er svevende og vakker, den er enkel i sin form, og samspillet fungerer strålende. Og, ikke minst, det er relativt originalt. Etter hvert kommer trommene «rullende» inn og hele bandet får presentert seg, og selv om vi venter på «smellet», liker vi godt det vi får høre.
Andresporet, «Sorgenfri» fortsetter litt i samme gate, med et tema, hvis man kan kalle det det, som er lyrisk, enkelt og fint, og som trakteres på en utmerket måte av de to saksofonistene, som legger seg over hverandre, improviserer over den andre og bygger låten fint opp. Og bak ligger de andre musikerne og kontrollerer det hele. Musikken er litt søkende, og når man hører dette bandet live, tror jeg resultatet blir veldig forskjellig fra gang til gang. «Sorgenfri» utvikler seg til (nesten) å bli en fri improvisasjon, men det er full kontroll hele veien, selv om trommeslageren aller helst vil rocke låten opp betraktelig. Og han får de andre med seg, og vi får en litt «ullen» improvisasjon, før en av saksofonistene «tar grep» og fører den svevende melodien videre, før de andre overlater avslutningen til han, som avrunder låten på en fin måte.
«Juli» åpner med de to saksofonene i en improvisasjon som går rett inn sammen med mange av de mange andre moderne frittgående saksofonistene. Det høres ut som det benyttes sirkelpust, for musikken «renner» nesten som en maskin uten pustepauser. Dette er en slags «drone»-lignende låt, for saksofon, som er minimalistisk i form, og som gjentar et tema gang på gang, og første gang jeg spilte gjennom den, hadde det festet seg et støvkorn i rillene, slik at dronen bare fortsatte og fortsatte uten endringer. Men her får vi grunnelementene i saksofonene, mens de andre legger seg under og over, og utvikler låtene til en spennende «drone».
B-siden åpner med «Yahya», som åpner nesten som A-siden, med saksofonene med akkurat så mye romklang, at man kan forestille seg at man er i et kirkerom. En «twang»-aktiv bass kommer inn, som satt vi og ventet på «The Log Lady» i «Twin Peaks», før de er over i en kort sekvens med saksofon og klarinett. Men plutselig skjer det noe dramatisk! Trommeslageren vil ha mer action, og han drar i gang et fritt komp bak som bassisten og gitaristen henger seg på, og overmanner saksofonen og klarinettisten. Det er tydelig at alle synes dette var en god idé, og resten av låta blir relativt fri, selv om altsaksofonen gjør hva den kan for å holde kontrollen. Og så oppdager vi, at vi er langt inne i andresporet «Impro», og at mye av det vi har skrevet om «Yahya» egentlig er om «Impro». Og mot slutten er det altsaksofonen som fører an, og vi er over i tittelsporet, «Prince Kiosk», hvor saksofonene leder an alene i starten.
Dette er også en litt «drone»-lignende sak, hvor saksofonene dominerer og lar låta vokse i energi og intensitet, med ei gjentagende basstromme som dominerende i bakgrunnen, før bass og gitar legger an en rocka idé som blåserne henger seg på. Men de klarer å holde det nede i «droneland», mens kompets rocke-tilnærminger kommer i bølger, før de går inn for landing med en felles, lang tone.
Nausias plate, «Prince Kiosk» er blitt et svært originalt og fint dokument fra et ungt dansk band som virkelig er på vei. De har gode ideer, og sammen synes jeg de klarer å skape svært interessant og spennende musikk som nesten ikke kan sammenlignes med noe annet jeg har hørt. La oss følge disse musikerne videre på deres musikalske reise, for dette kan utvikle seg til å bli veldig, veldig bra!
Jan Granlie
Isak Schiødt, (s, cl), Oskar Faye (s, synth), Christoffer Baye (g), Milo Aurvig (b), William Spanggaard (dr)
