Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

NAZARENO CAPUTO

«Phylum»
AUM RECORDS, AUT070

Vibrafonisten og perkusjonisten Nazareno Caputo studerte klassisk perkusjon ved «Gesualdo da Venosa» i Potenza og ved «Luigi Cherubini» i Firenze, hvor han ble uteksaminert i 2013. Han spilte regelmessig i konsertseriene til Orchestra del Cherubini i Firenze, og i 2013 debuterte han som solist i Emmanuel Sejournès konsert for vibrafon og orkester. Han studerte ved Accademia del Suono i Milano, hvor han tok spesialiseringskurs i vibrafon hos Andrea Dulbecco. Han deltok også på Permanent Musical Research Laboratories, med Stefano Battaglia ved Siena Jazz Academy, og han har studert med internasjonalt anerkjente musikere, så som Andrea Dulbecco, Dado Moroni, Enrico Rava, Fabian Pèrez Tedesco, Domenico Fontana, David Friedman, Mike Mainieri, Stefano Battaglia, Matt Mitchell, Michele Corcella. Han har vært med på flere jazzseminarer, som det utmerkede Siena Jazz International Summer Workshop og Nuoro Jazz-seminarer (hvor han vant to stipendier, inkludert det for beste student i 2016). Han vant Jazzit Awards 2018 som beste vibrafonist, og dukket opp som sidemann på flere prosjekter, blant annet Umberto Triccas «Moksha Pulse» og Ferdinando Romanos «Totem», og har gjort flere duosamarbeid med harpisten Stefania Scapin, bassisten Gina Schwarz og med Leonardo Radicchi. Og han har spilt med Stefano Battaglia Tabula Rasa Ensemble, Ensemble de Angelis og Bruno Tommaso Jazz Workshop.

Han leder prosjektet Phylum, hvor vi også møter bassisten Ferdinando Romano og trommeslageren Mattia Galeotti, et prosjekt som har fått en viss oppmerksomhet og flere festivaljobber både i Italia og i utlandet.

Selv sier Caputo at Phylum er musikalsk forskning som fokuserer på musikkens strukturelle og melodiske elementer. Ordet «Phylum» (eller fylum) brukes i zoologi og botanikk for å referere til en bestemt taksonomisk gruppe. Organismer som tilhører et gitt fylum har samme struktur, men deres morfologiske utvikling fører dem ikke nødvendigvis i samme retning.

Trioens musikk starter ut fra lignende konsepter, tar sine ideer fra utviklingen av en musikalsk struktur og utdyper ideen ved å følge forskjellige og komplementære veier.

Resultatet består av brikker som inneholder svært forskjellige morfologiske elementer og estetisk-stilistiske resultater som kan spores tilbake til de mest varierte språkene, uoppløselig forent av en felles opprinnelse og tilhører den samme musikalske ideen.

Dette høres relativt «gresk» ut for en «enkel sjel fra landet», men hvis det er slik denne musikken skal beskrives, så gjerne for meg. Jeg velger heller å kalle dette relativt «frittgående» kammerjazz hvor vibrafonen ofte holder styringen, og allerede fra åpningen med «Preludio», oppdager jeg at dette er musikk som skal lyttes til mange ganger før jeg klarer å «knekke koden».

Men tar man seg tid til det, og lar Caputo ta deg med inn i sitt relativt avanserte, musikalske landskap, så er det mye som kan utforskes gjennom de ni låtene. Enklest tror jeg det nesten blir å starte med andresporet, «Adi», som er en melodisk, lyrisk og fin sak som nesten kan tas tilbake til Gary Burtons første plater på ECM, og som kan tolkes som en revitalisering av noe av det Modern Jazz Quartet gjorde, selv om det vi får høre her er adskillig mer «avansert» enn det MJQ holdt på med.

Jeg har lest meg til at Caputo ved siden av å studere vibrafonens mange muligheter, også har studert arkitektur. Og det kan man nesten høre i musikken som fremføres. Hele veien er musikken relativt fri, men med en streng struktur som følges nesten slavisk av de tre. Og dette er musikk som mer enn gjerne kan være tonefølge i en eller annen arkitektonisk juvel av et bygg.

Det er Caputo som her den soleklare lederen i trioen, men han følges fint av Romanos delikate bass-spill, som kan minne litt om det man fikk fra for eksempel Steve Swallow på tidlig 60-tall, da han spilte med for eksempel Jimmy Giuffre. Og trommespillet til Galotti er ytterst nødvendig for å få denne musikken til å swinge så fint som den gjør.

En spennende og annerledes innspilling, fra tre musikere med røtter i Italia, men som oppholder seg et godt stykke unna de mest «macho»-lignende, italienske uttrykkene.

Jan Granlie

Nazareno Caputo (vib, perc), Ferdinado Romano (b), Mattia Galeotti (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.