Neptunian Maximalism er en belgisk kvartett, og debutalbumet Eons er utgitt i 2020, spilt inn over nesten to år, gjennom pandemien. Albumomslaget har dukket opp oftere og oftere der jeg finner min musikk, og den fargesprakende, glupske dragen med motiv inspirert av det japanske konseptet Jigoku, enkelt oversatt til Helvete, har gjort sin jobb med å få meg stadig mer nyskjerrig på hva dette albumet er for noe.
Og jeg lærte raskt at dette albumet er langt fra jazzens gemene hop (hvis noe sånt finnes), men befinner seg i stedet dypt i en mørk dal, mellom sjangrene avant-garde jazz og drone metal. Selv er jeg stor tilhenger av band fra sistnevnte sjanger, som Boris, Earth og Sunn O))) og har tålelig god kontroll på hva jeg kan forvente når jeg setter på et album med den type merkelapp. Da blir det langt, treigt, ondt og blytungt. Bland dette med avant-garde jazz, så får du en kombinasjon det ikke finnes så altfor mange album av. Denne introduksjonen er vel tilstrekkelig til å umiddelbart fortelle deg om du kommer til å synes dette er spennende eller avskyelig. Det er også skummelt å sende inn denne anmeldelsen til salt peanuts*, da det er minst like mye metall som jazz her, men jeg tar sjansen!
For det er bissar musikk, og det er et ambisiøst album til de grader. Dissonnant, tungt og mørkt, fra ende til annen. Man må virkelig ta seg tid til å lytte for å sette pris på noe så monumentalt som et to timer langt konseptalbum med 16 låter fordelt på 128 minutter. Det er en reise, og jeg som liker metall like godt som jeg liker jazz kan virkelig like jazz-metal-album med mørke, spirituelle og psykedeliske toner. Det er gigantisk og bombastisk. Jeg spenner meg fast.
Det start hardt, trolig for å skremme vekk de med svakt hjerte fort som få. Jeg velger å stå i det og ta sjansen. Det roer seg litt, og jeg lærer at det lønner seg å være tålmodig. For fra tredje og ut i fjerde låt begynner grusomheten virkelig å ta seg opp, og det blir hissigere enn det starta.
Vi kommer omsider i gang med del to av albumet, og det begynner å bli skrekkelig moro, nesten teater, med hvesende vokal, bråkete gitarer, knallhard tromming og hylende saksofon. Det er kakofoni, men det er fortsatt knallgod musikk. Hele del to er knallhard, og definitivt her albumet når sitt mest intense. Det er ingen hylende saksofonsoloer eller frijazzelementer, men det er defintivt den delen av albumet som er minst like mye jazz som den er metall.
Tredje del tar steget godt over i drone metal, med dyp bass og lange gitartoner, erketypisk for sjangeren. Bandet drar det utover mange titalls minutter, sammen med transeinduserende sitarspill, og syr det hele sammen med barytonsaksofon og en forsterket bassgitar som er så tung at det klirrer intenst i glasskapet på andre siden av stua. Naboen under meg har nok tatt ut høreapparatet for lengst. Den atten minutter lange låta «Eôs» er kanskje den tregeste låta på albumet, men helt klart den beste. Det blir altså så helvetes bra, spesielt når de pøser på med dyp vokal som oser autoritet, mystikk og kler denne musikken perfekt. Hvilket språk det er på, eller hva som sies er revnende likegyldig, for jeg er så dypt oppslukt i albumets dette mørke verden at jeg tar det jeg får. Trommingen henter seg etter dette inn igjen, og det hele begynner å pulsere, ese og leve, som et slags sakte vulkanutbrudd man nesten holder pusten for å beskue med alt man har av ærefrykt. Jeg blir stadig overbevist om at barytonsaksofon er og blir mitt nye favorittinstrument og jeg aksepterer at slutten har kommet, og at jeg nå er frelst.
Analyserer man sporlista ser man at musikerne har tenkt og lagt mye arbeid i den. Albumet er nemlig tredelt, teknisk sett et trippelalbum, oppdelt i «To the Earth», «To the Moon» og «To The Sun». Tittelen på albumet er heller ikke tilfeldig, da hver låt har en fransk undertittel, basert på raske oversettelser relatert til jorda, og til «eons», eller perioder innen den lengste geologiske tidsenheten. Det sier jo litt om ambisjonsniået her og det synes jeg det står respekt av.
Chris Risvik
Guillaume Cazalet (ab, bagi, bo, si, fl, tr, vo), Jean Jacques Duerinckx (abs, sopranino), Sebastien Schmit (dr, pe, go, v), Pierre Arese (dr, pe)
