Så får man servert en plate med en slags jazzifisert musikk fra Vietnam, noe man ikke får servert hver dag. Men fra før kjenner vi til gitaristen Nguyên Lê, fra en rekke fine plater opp gjennom årene. Mens Ngô Hông Quang er mer ukjent for oss. Men han spiller vietnamesisk fele, monocorde, lut og munnharpe, pluss at han tar seg av det vokale, som også beveger seg innenfor den fascinerende strupesangen.

I tillegg har de fått med seg Paolo Fresu på trompet og flugelhorn, Mieko Miyazaki på koto, Prabhu Edouard på tablas, kanjira og pocket shaker, Stéphane Edouard på udu og shaker og Alex Tran på cajon, i 10 fascinerende låter komponert i hovedsak av de to hovedpersonene.

Musikken på denne multikulturelle innspillingen er spennende. Mest fordi man her blander elementer fra flere land i Østen, som vietnamesisk fele, tablas og andre indiske perkusjonsinstrumenter og trompet. Og så legger man en japansk koto pluss elgitar på toppen, og man får en type musikk man ikke hører ofte.

Men her ligger også litt av problemet med en plate som dette. Innimellom blir det rett og slett for mye av det gode. Det er tydelig at vi her har å gjøre med ytterst dyktige musikere på hver sine instrumenter, og gitaren til Lê, som oftest figurerer som hovedinstrument, har en fin lyd som passer inn i helheten. Av og til får man nesten en følelse av bandet Shakti med John McLaughlin, men siden man her ikke holder seg innenfor et kulturuttrykk, så blir det litt frustrerende.

Men har du sans for å blande musikalske kulturer, og har sans for musikken fra denne delen av verden, så kan det hende denne innspillingen går rett i hjertet. Så jeg synes du skal sjekke den ut, for det er mange fine enkeltinnsatser her som er sjarmerende og spennende, men helheten blir ikke helt min kopp med te.

Jan Granlie

Nguyên Lê (g, prog), Ngô Hông Quang (v, vio, monocorde, lute, jaw’s harp), Paolo Fresu (tp, flh), Mieko Miyazaki (koto), Prabhu Edouardm (tablas, kanjira, pocket shaker), Stéphane Edouard (udu, shaker), Alex Tran (cajon)