Nå er det ikke så ofte vi på salt peanuts* beveger oss særlig langt utenfor det man med et vidt begrep kan kalle jazz. Men noen ganger gjør vi det. Som da Joni Mitchell kom med sin fem CD-boks «Archives – Volum 1 – The Early Years (1963-1967) for kort tid siden.
Men siden mottoet til salt peanuts* er «strong music», så måtte vi bare sjekke ut det australske rockeikonet Nick Cave, når han kom med musikken til sin konsertfilm «Idiot Prayer».
I filmen spiller Nick Cave sine låter på pianoet i en spesielt autentisk og intens forestilling. Repertoaret spenner fra de tidlige låtene fra perioden med Bad Seeds og Grinderman, til de nyeste med the Bad Seeds-albumet, «Ghosteen». Filmen og dobbeltalbumet inneholder blant annet «Into My Arms», «The Mercy Seat,» «Higgs Boson Blues» og «Girl In Amber». Filmen og platen ble innspilt i juni i år, og ble opprinnelig laget som en online-konsert, men ble redesignet for storskjerm i en utvidet utgave med fire helt nye spor. Den ble spilt inn mens Storbritannia sakte kom ut av den første «lockdownen», og innspillingen blir sett på som en reaksjon på innesperringen og isolasjonen. Filmen, som i disse dager går på utvalgte og åpne kinoer, er blitt en slags suvenir fra et merkelig og usikkert øyeblikk i historien. Filmen ble laget av den prisbelønte filmfotograf Robbie Ryan («The Favorite», «Marriage Story», «American Honey») i Alexandra Palaces West Hall. Den ble redigert av Nick Emerson («Lady Macbeth», «Emma», «Greta»), og musikken ble spilt inn av Dom Monks. Filmen blir på mange måter som å være på en solokonsert med Cave, og den består utelukkende av Nick Caves utsøkte musikk og tekster.
Og det er det samme vi får servert på platene. 22 låter fra Caves rikholdige settliste, kun med hans vokal og pianoet. Og skal man ha et neddempet, nakent og sterkt møte med denne artisten, så er ingenting bedre enn å møte han og hans piano, uten noen form for forstyrrelser.
Nå har vel aldri Cave blitt regnet som verdens mest spennende pianist. Men på samme måte som for eksempel Randy Newman, formidler han sine budskap på en relativt enkel og fin måte. Mange regner vel kanskje med at vi får en soloversjon av Caves kommersielle hitlåt, «Where the Wild Roses Grow», som han gjorde med Kylie Minogue, men den står han over. I stedet får vi mange av hans sterke låter, som her kommer i en ytterst strippet versjon, og som kan gå over i historien som noe helt eget fra en stor kunstner.
Jan Granlie
Nick Cave (v, p)
